Etter ca en og en halv uke var JT lei av varmen. Etter lite søvn hver natt i begynnelsen så ble det nok bare at begeret ble fullt. Varme, mye folk, lite søvn og en litt småsur mamma. Da fikk gutten nok.
Kastet seg rundt og lagde dagsplanen sin selv. Der sto det buss, fly, hotell, bil, ferje. Haha, ikke til å misforstå det. Ble jo litt stressa når jeg så han ville hjem så fort, var litt vel tidlig med tanke på at vi skulle være i fire uker.
Så JT og pappaen fikk en egen morgen-rutine. De skulle innom spillebula før de kom til stranden. Det hjalp faktisk. Det gjorde de hver dag i en ukes tid. Forstår jo at stranden kan bli ensformig for gutten. Men det gikk over heldigvis. Vi tok oss også friheten til å dra til bassenget på hotellet vi bodde på i fjor.
Så nå vil han på stranda igjen. Sikkert godt med et avbrekk. Han er jo veldig glad i vann, men det er mye folk der og det faller ikke bestandig i god smak hos gutten. I dag skal vi til Palma i akvariumet å se på hai og forskjellig. Blir nok spennende for oss alle vil jeg tro.
Nå er det bare dager igjen til hjemreise. Fire uker har gått fort. Men det blir nok godt å få sove i sin egen seng igjen. Borte bra, men hjemme best.
Ja tenk det. Hva skjer egentlig? Er det varmen? Da flytter vi momentos 🙂 JT sovnet 23.00 og våknet 06.30, så sovnet han 08.00 og våknet 15.00. Måtte inn å sjekke om han pustet inni mellom.
Det er jo nesten for mye søvn. Men han trenger det sikkert. Han hoster og slimer mye når vi er her. Nesten som om klimaet hjelper han å få løsnet i lungene her. Slik har storebror det også når vi er i varmere strøk. Kan klare seg uten medisiner.
Men vi har hatt 46 grader i skyggen den siste uka og det er litt for mye for oss alle. Blir ikke mange timer ute da. Altfor varmt. Så det blir maks fire timer så trekker vi oss inn til kvelden kommer. Kjenner jo selv at varmen har slått meg litt ut, og jeg elsker egentlig varme og sol.
Så det ble en annerledes dag for oss siden JT sov så mye. Gikk ut 17.30. Var litt her og der. En tur ned til byen i spillebuler og sånt, så avsluttet vi på vår faste strand-bar med pizza og noe kaldt å drikke.
Nå er klokken 22.30 og gutten er igjen smal innpå øynene. Like før han er i drømmeland. Denne uken er det meldt litt kaldere her. Det er godt. Planlegger en utflukt til før vi reiser hjem på fredag. Tenkte å dra å se på haiene i akvariumet i Palma. Det blir nok gøy.
Jeg er litt stolt av vår lille kompis. Han er, som jeg har fortalt tidligere, veldig mørkredd. Så vi var spent da det ble bestemt at vi skulle i dragegrottene her på Mallorca. Det kunne ha endt med at en av oss måtte ha snudd og fulgt JT ut igjen.
Turen dit tok en time med bil. JT liker det veldig godt, så det gikk fint. Det var jeg, mannen min, JT, dattera mi og kjæresten hennes som dro. Så var det tid for å gå ned i grotten. Flere trappetrinn ned og mørkere og mørkere ble det.
Da vi hadde kommet oss ned siste trappetrinn begynte gutten å rygge. Panikk for denne mørke tunellen. Da tenkte jeg at det ikke var vits i å tvinge og så for meg at en av oss måtte gå derifra. Lydene og pusten til gutten ble høyere og høyere mens han rygget. Holdt seg for øynene også.
Men så sa mannen min til han at han kunne få sitte litt på ryggen hans. JT var snar opp dit mens han gjemte seg. Men han er jo blitt stor og tung, så det ble ikke så langt han fikk sitte der. Men det var faktisk nok. Da gikk han fint i kø, så på det som var rundt og alle de fine lysene. Bamsen var med også og fikk se like mye som JT.
Så var det finalen. I en type sal med vann nederst skulle det komme båter inn. Alle lysene ble slått av. JT stivnet og ble litt urolig. Bablet nervøst i ett. Så kom båtene. Tre stykker som var opplyst. Og den ene hadde et piano på og flere musikanter. Klassisk musikk. Det var veldig vakkert.
Så var det å komme seg ut av grotten som gjenstod. Flere hundre trappetrinn oppover. En sliten JT kjempet seg opp med noen pauser. Så kom lyset i tunellen. Åååh det var en glad gutt som tittet frem fra grotten, med hatten på og bamsen i hånden. Det gikk jo så fint, uten tvinging og masing. Heller ingen gråt. Godt å se at en nervøs JT jobber hardt med seg selv for å komme seg et steg videre.
Da vi startet med møter og opplæring hos autisme-teamet, var trass et stort tema. Husker at lederen sa at JT var en veldig frustrert og sint gutt første gang han møtte han. Det så vi også, men hadde ingen peiling på hvordan vi skulle ta tak i det.
Mye av sinnet kom fra at gutten ikke hadde noe språk eller kommunikasjon. Det ble en stor forbedring da vi fikk bilder å kommunisere med. Men noe av temperamentet ble igjen. Den biten har vi strevd med å bli kvitt. Husker lederen sa at han syntes det selv var vanskelig. For det meste som sto i “boka”, prellet bare av vår gutt.
Mye av sinnet kommer av at han lever seg veldig inn i filmer han ser. Han gråter sårt hvis noe er trist og kan bli forferdelig sint av noen film-snutter. Men så bruker han pc ved kommunikasjon så det blir mye film innimellom. Også når han er overtrøtt så minner han meg om en trassig tre-åring. Alle foreldre vet hvor heftig det kan være.
Så vi la en plan sammen med autisme-teamet. Ved trass-skriking skulle ipad eller det han hadde for hånden taes fra han. Ofte har JT en bamse i hånden. Og så var planen at på sekundet han sluttet å gråte skulle han få det tilbake. Hvis han da startet å trasse igjen skulle vi gjøre det samme igjen og igjen og igjen. Men JT kunne stoppe og starte på timesvis. Vi ble både svett og kald, utmattet og frustrert. Virket ikke som han ville gi seg med trassen.
Så vi ga litt etter og har ikke orket det. Med lite søvn så har man akkurat nok energi til å overleve dagen med jobb og alt annet. Men nå, etter gode netter, har vi bestemt oss. Nå kjører vi på. Mere overskudd har vi fått på denne ferien, så vi startet med operasjon trass-skriking for tre dager siden. DET FUNKER 🙂
Han har gitt seg etter en times tid med krangling. Og i går var det nok at jeg strekte hånden min etter ipaden så ble han helt stille. Trengte ikke å ta den, han har forstått hvordan det funker. Føler litt mestring selv jeg 😉 Jeg er glad JT er lett å lese, for av og til er han lei seg og da må vi jo trøste og ikke tro at det bestandig er trass.
Ja humøret er på topp. JT begynner å få effekten av å sove godt over tid. Han vil bade mer og leke mer. Vi ser tydelig en opptur på formen. En uke med ti-timers-netter gjør sitt. Det er mye mindre krangling og gutten fungerer mye bedre. Han har til og med funnet på faen-skap. Jepp jeg kaller det for det det er.
I går morges satt vi på altanen å koste oss med en kaffe-baileys. Ante fred og ingen fare. JT lå på rommet med youtube så vi følte oss rimelig trygg. Plutselig kom han sprettende inn i stua med noe hvitt på seg. Så jo at det var en krem eller noe lignende. Barberskum…. ikke bare på gutten, men også på HELE badet. Speil, tannbørster, skap, badekar….ja, you name it, OVERALT.
Mange tenker sikkert med dere selv at den ungen trenger seg en skikkelig oppstramming. Joda, han får jo det. En tydelig beskjed om at dette er ikke greit. Men så er det faktisk slik at for oss er dette et sunnhetstegn. Faen-skap=god form, slik er det hos oss. Lik det den som vil, eller ikke lik det….
Hehe, han får oss til å miste håret ofte denne autisme-gutten vår. Men det er så mye bra som skjer nå at det er bare å veie for og imot. Sam-lek, kos, latter, sitter i ro på spiseplasser og ikke minst GOD NATTESØVN. Det er noe vi ikke har hatt på flere måneder, så dette er ferie…for oss alle.
I dag er planen å bade i basseng. Vi har funnet et hotell der vi alle trives godt. Så vi drar inn, kjøper oss litt mat og lar barna bade. Vi bodde der i fjor faktisk, akkurat passe stort. Legg merke til pappa’s barbermaskin. Godt at gutten hadde hår når han var ferdig 😉
Ja tenk det. Et år siden jeg kom ut av skapet 😉 Et år siden jeg tok et valg om å bare la alle få vite om mine innerste tanker. Om JT og om hvordan vår hverdag faktisk er. Jeg må innrømme at det har gjort veldig godt, men også vondt. Det var ikke helt meg å være så åpen. Men vi trengte forståelse fra nær-samfunnet. Det får man jo ikke av å holde kjeft.
Har jeg ikke åpnet meg i fjor er jeg sikker på at jeg har fått psykiske plager. For det har vært mye. Mye å lære seg med veldig lite søvn. Og jeg plagdes med denne følelsen av å skjemmes over min lille kompis. Ville bare gjemme han bort. Det føltes ikke greit. Det har heldigvis forandret seg.
Jeg er faktisk stolt av JT. Og av familien min. Vi har taklet dette sammen. Og nå har jeg endelig tatt bort munnkurven fra de alle og meg selv. Det er viktig å være åpen, da får man bedre forståelse. Ikke minst mindre forventninger av gutten vår. For han er ikke som alle andre. Da kan vi heller bli overrasket sammen når han plutselig skriver engelsk, spansk og italiensk.
Jeg vil veldig gjerne takke alle på øya mi for de gode kommentarene. Og øyene rundt også. Det har vært overveldende. Det gjør meg glad at dere bryr dere. At dere spør om gutten vår og viser forståelse. Dere er flotte mennesker. Det smitter over på barna deres som er så viktig for gutten vår.
Så må jeg jo takke min familie. Dere er den beste familien jeg kunne ha fått. Støtten fra dere betyr så utrolig mye. Min mor som alltid kommer med gode ord og en klem. Mine søsken og deres kjærester som jeg vet elsker JT. Og ikke minst min mann, mine barn og stedatter med familie som bestandig støtter meg i alt. Dere er rett og slett livet mitt alle mann. Veldig glade i dere alle.
Bloggen har forandret meg. Jeg har blitt mer følsom og mere glad inni meg. Det tror jeg vises. Det føles godt. Vi må ta vare på hverandre. Det er viktig å bli sett og hørt. Noen har en verre hverdag enn deg og meg. Slå ring rundt de svake i samfunnet, hjelp dem opp. Sammen er vi sterke.
Har dere sett noe så vakkert? Sam-lek. Disse jentene er gull verdt for JT. Gutten vår som nesten aldri ser gleden med å leke med andre jevngamle barn, ja han leker så fint med disse jentene. For oss autisme-foreldre er dette en ubeskrivelig glede. De ler, løper og leker sammen.
Dette er jo helt naturlig for dere som har normale barn, men dette er noe jeg SJELDENT ser. Mamma-hjertet vokser. Mine tante-barn er så gode og flinke til å inkludere gutten vår i lek. Jeg blir rørt. I går var hele familien ute og spiste. JT satt i ro for første gang siden vi kom hit i to hele timer. Gutten liker at flokken hans er samlet 😉
I går på stranda oppdaget jeg at jeg må gi litt slipp. JT trenger av og til en pause fra meg også. Ikke bare jeg som trenger pause fra han. Gutten vet nå at tante-Tone elsker å bade like mye som han. De lå leeeenge uti havet, stille.. Jeg så at JT likte det veldig godt. Greit med litt pause fra mamma og pappa 😉
Så det fortsetter dette med JT’s sovehjerte. Mellom 9-10 timers nattesøvn. Herrefred, det er jo bare helt fantastisk. Jeg våkner lenge før gutten hver morgen for ryggen verker, hehe. Dette er så uvant at jeg må sjekke om han puster før jeg står opp.
I går var vi i badeland sammen med broren min med familie. Vi ble lei etter tre timer. Bruker å være sånn faktisk. Mer enn nok det. Men JT koste seg i bølgebasseng og vannsklier, så gikk vi hjem.
Vi dro i spillehallen og prøvde noen karuseller. Ble også en tur på strandbaren utpå ettermiddagen. Der elsker gutten å være. Leker i sanda i skyggen. Ruller og hopper. Mye dusjing 😉
En kveldstur ble det også. Vi gikk på hawaii-bar. Var ikke hjemme før nesten midnatt, så det er lange dager uten noen pause. JT sovnet 00.30 og sover enda nå klokken 09.45. Godt godt godt. I dag skal vi til stranda. Siste dag med sønnen min og lillesøstra mi, den skal nytes i havet. I kveld blir det mat og dans på Göta kanal.
Så siden vi tok bort angst-medisinen har JT sovet veldig godt. I skrivende stund sover han enda. Sovnet kl tolv i går kveld. Slik har det vært nå de siste tre døgnene. Herregud det er godt…og uvant 😉 Og helt sikkert godt for JT også. Det er viktig å få ladde seg opp på nettene, både for kropp og hode.
Humøret hans er likevel ikke på topp, men det kommer seg nok etterhvert. Litt hås enda. Men jeg har også hatt det og det varte lenge. Det er godt og varmt her nede, så JT vil fortsatt mere ut når det er overskyet enn sol. Men det forstår jeg godt. I går kveld sto det 39 grader på gradestokken, og det er i skyggen.
Nå har hele familien kommet seg hit. Mamma og to av søstrene mine kom på lørdag. Så kom dattera mi og kjæresten på søndag. Og i går kom min kjære bror med familien også. Det er så koselig å være sammen. I dag blir det nok stranda igjen etterhvert.
JT vil nok ut i dag siden det er overskyet. 28 grader allerede. Bare å nyte. Det blir lite jobbing på meg og JT. Kjenner jeg må ha litt ferie faktisk. Få overskudd til neste skoleår starter. Men jeg har tenkt tanken om det er derfor han er i dårlig humør. For han er jo vant til å jobbe hver dag hele året, mens nå gikk lufta litt ut av meg. Får prøve å øve litt på kjente ting kanskje.
Vi finner ikke helt ut av det, men JT har vært ganske grinete siden vi kom hit. Klarer ikke å sette fingeren på hva problemet er. Men han er veldig hås også renner det ut av ene øret. Han har sovet rart og virker uopplagt. Hver natt ca klokken fire har han våknet. Da har han bare sovet i fire-fem timer. Men har sovnet utpå morgen-kvisten og fått litt mere søvn.
Men med en gang det er overskyet virker han å være i toppslag. Da vil han ut og bade. Leker godt da. Men så skriker han mye på natta og utpå dagen. Vi har gitt han paracet, men virker ikke som det blir bedre av det heller.
Så nå bestemte vi oss for å prøve å ikke gi denne angst-medisinen han får. For JT har vært snar-sint og har virket litt misfornøyd så lenge nå. Siden tidlig på året. Legen sa at det var ofte at med denne medisinen kunne man våkne av hodepine eller følelsen av å være fyllesyk. Så vi må bare prøve oss litt frem for å se om det kan være grunnen. Ååååh det hadde vært så mye enklere om JT kunne ha pratet.
Første natta uten medisinen gikk veldig bra. Han får jo melatoninen uansett og sovner rimelig fort. Ikke var han sint som han pleier når han våknet. Så nå må vi bare vente å se.
Var en fin dag i går. Litt sur JT, men vi fikk badet noen timer i havet. Så sendte vi stor-gutta ut så de fikk seg litt ordentlig mat. Jeg, JT og lillesøstra mi gikk en tur ut. Vi havnet litt overalt og det hele endte med kvelds-bading. JT storkoset seg. Ikke så rart det når han fikk bestemme hvor vi skulle og hva vi skulle gjøre;-)
