1-års-jubileum

Ja tenk det. Et år siden jeg kom ut av skapet ;-) Et år siden jeg tok et valg om å bare la alle få vite om mine innerste tanker. Om JT og om hvordan vår hverdag faktisk er. Jeg må innrømme at det har gjort veldig godt, men også vondt. Det var ikke helt meg å være så åpen. Men vi trengte forståelse fra nær-samfunnet. Det får man jo ikke av å holde kjeft. 

Har jeg ikke åpnet meg i fjor er jeg sikker på at jeg har fått psykiske plager. For det har vært mye. Mye å lære seg med veldig lite søvn. Og jeg plagdes med denne følelsen av å skjemmes over min lille kompis. Ville bare gjemme han bort. Det føltes ikke greit. Det har heldigvis forandret seg.

Jeg er faktisk stolt av JT. Og av familien min. Vi har taklet dette sammen. Og nå har jeg endelig tatt bort munnkurven fra de alle og meg selv. Det er viktig å være åpen, da får man bedre forståelse. Ikke minst mindre forventninger av gutten vår. For han er ikke som alle andre. Da kan vi heller bli overrasket sammen når han plutselig skriver engelsk, spansk og italiensk.

Jeg vil veldig gjerne takke alle på øya mi for de gode kommentarene. Og øyene rundt også. Det har vært overveldende. Det gjør meg glad at dere bryr dere. At dere spør om gutten vår og viser forståelse. Dere er flotte mennesker. Det smitter over på barna deres som er så viktig for gutten vår.

Så må jeg jo takke min familie. Dere er den beste familien jeg kunne ha fått. Støtten fra dere betyr så utrolig mye. Min mor som alltid kommer med gode ord og en klem. Mine søsken og deres kjærester som jeg vet elsker JT. Og ikke minst min mann, mine barn og stedatter med familie som bestandig støtter meg i alt. Dere er rett og slett livet mitt alle mann. Veldig glade i dere alle.

Bloggen har forandret meg. Jeg har blitt mer følsom og mere glad inni meg. Det tror jeg vises. Det føles godt. Vi må ta vare på hverandre. Det er viktig å bli sett og hørt. Noen har en verre hverdag enn deg og meg. Slå ring rundt de svake i samfunnet, hjelp dem opp. Sammen er vi sterke. 



 

Ha en fin dag

 

2 kommentarer

oppoveriegettempo

30.07.2017 kl.11:32

Eg er så einig med deg! Då sonen vår fekk alvorleg funksjonsfall i 5 års alderen (mista språket blant anna) valde vi å vere åpne frå første stund. Då han byrja på skulen skreiv eg ein brosjyre som eg leverte til alle i klassen. Oppfordra foreldra til å lese den med ungane sine for å forklare litt kvifor han var annarleis. Eg skreiv den litt på "barnevis". Då sonen min skifta skule etter andre klasse, hadde alle i klassen tegna kvar sin teikning til han, der dei skreiv kva han var flink til. Så hadde dei klistra på eit bilete av seg sjølv. Herreguuuud kor tårene trilla...

Vi har aldri angra på openheita. Det gjorde det også lettare for minsten som kom 2 år etter på skulen. At lærarane og ein del av elevane visste. Det har aldri vore nokon form for mobbing. Dei som gjekk i klasse med han på den første skulen, spør ofte om korleis det går. Det er fint og rørande med slik omtanke ❤️

autismemamma24seven

30.07.2017 kl.11:47

oppoveriegettempo: ååå så flott. JT har også en slik klasse. Aldri har de slengt med leppa. Godt er det. Jeg var ikke åpen i begynnelsen, men nå kjennes det godt å være det :-)

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits