Sykehus-reisene har vært en stor påkjenning

Da mener jeg både for JT og oss foreldre. Redselen til JT er så graverende, det er så vidt vi får han på båten vi må ta for å komme oss på sykehuset. Vi må faktisk bruke rullestolen for å klare med han. Gutten har blitt stor og sterk, og det bruker han til det det er verdt når han lukter sykehus-tur. Og det er ganske ofte vi må på dette lokal-sykehuset vårt.

Vi har opplevd mye på disse turene, dessverre mye negativt. Så mye negativt at JT har blitt mer redd, hvis det går ann å bli mer redd. Han har hoppet av operasjons-senga i dormicum-rus, altså da var han så beruset at han kunne ha skadet seg. Sprang ut av rommet og satte seg på gulvet og gråt. Stakkars gutt. Til og med når han hadde knust stortåa og knekt to andre tær, la han på sprang på tur ut av sykehuset. Men han måtte stoppe, det gjorde alt for vondt å løpe. Vi har vært utslitt i mange dager etter disse oppholdene, alle tre.

Men etter vi hadde den opplevelsen da han hoppet ned av operasjons-bordet så skjedde det noe. Noe positivt. En av legene så alvoret. Han tok grep. Han brydde seg. Brydde seg om denne gutten, så at dette var vanskelig for oss, for JT. Det ble satt inn grep fra og med da. For å få bukt med redselen laget vi en plan sammen. Hvordan ting skulle være når JT dukket opp der. Legen skrev også ett brev vi skulle gi til legene på Rikshospitalet når vi kom dit. Bare for at det skulle være trygt, at det skulle være lik tilnærming på alle sykehusene.

Snakk om en lege med stor L. Han fikset også en gang at legebåten skulle hente JT her på øya før en operasjon. Bare for å se om det ble bedre for gutten vår. Jeg er så takknemlig. Har prøvd å fortalt denne mannen hvor mye det har betydd for oss og for JT. Men denne legen har begge føttene godt plantet på jorda og sier bestandig at det skulle da bare mangle :-) Men jeg håper han vet at han er unik, ingen har hjulpet oss så mye som han. Det setter vi stor pris på.

Det har virket det han har gjort. JT er nå mye tryggere enn før. Klart han er fortsatt redd, men ting er nå så stabilt og rolig når vi kommer. Alle har fått beskjed om at det ikke er vits i å være mer enn tre stykker inne på rommet med JT. Så nå kommer bare de som trengs når JT skal ha narkose, så får resten komme inn etter han har sovnet. Takk, tusen takk. Vi gruer oss ikke så mye lenger, for vi vet at du har fikset alt for oss til vi kommer. Vi er evig takknemlig.



Dette er like etter en narkose. Ikke helt fornøyd gutt ser dere. Men humøret kommer seg når han forstår at vi er på tur hjem ;-)

#autismeogangst

4 kommentarer

tosmåregndråper

01.09.2016 kl.10:14

Blir så rørt av sånne historier <3 Vi har også vært så heldige å få opplevd noe lignende, og det kjennes på hele kroppen altså. Blir så evig takknemlig for de som gjør en innsats, som forstår. Du har en nydelig gutt altså.

autismemamma24seven

01.09.2016 kl.10:25

tosmåregndråper: tusen takk. Ja det har så mye å si, den forståelsen <3

Carina

01.09.2016 kl.14:53

Fiine gutten😍 D e jo helt forferdelig at han e så redd, men kjempebra at dem tar han på alvor😊👍 godt å hør ❤

autismemamma24seven

01.09.2016 kl.15:14

Carina: ja det har vært mange tårer. Men det vet vell du også om, denne tvangen disse barna opplever ??Ikke greit å verken oppleve eller se

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits