Så hvem er denne lille mannen, som tror han er sjefen over alle sjefer.

Ja, han tror det. Må nok skuffe han der, gang på gang, jekke han ned litt liksom. For det er ikke bare hjemme han tror det. Det er på skolen, butikken, flyet, bussen…ja overalt der han er, der prøver han å få flest mulig rundt lillefingeren. Og han benytter hver en sjanse han får. Han tror nok selv at han kan styre verden. Den staheten han er født med preger vår hverdag så mye at dette jobber vi med hver eneste dag.

Men JT har mange gode egenskaper. Han er født i fiskenes tegn, og ELSKER vann. Når han får bade, ja da er han i sitt ess. Da roper han av glede, hopper og danser. Når jeg sier at han roper, da mener jeg ROPER….HØYT. Det er jo sånn at når du ikke har språk, må jo følelsene komme ut på ett vis. JT høres på lang vei, når han er glad og ikke minst når han er misfornøyd og sint. Må innrømme at det er disse høye lydene som ofte gjør at jeg har lyst til å gjemme meg, bare bli usynlig, late som jeg ikke kjenner han. Det høres kanskje stygt ut, men det er bare sånn. Jeg skjemmes selvfølgelig ikke av JT, det er bare så ubehagelig med de skarpe lydene og alle blikkene fra folk rundt. Jeg ville jo også ha snudd meg hvis jeg plutselig bak meg har hørt en eksplosjon av sinne, etterfulgt av at en mor eller far blir angrepet av en liten sint kar. Men det har vært så mye bedre om dere har gitt oss ett forstående blikk eller smil,  istedenfor stygge blikk som roper ut: “fytti katta for en bortskjemt dritunge”.

Tenk på det litt, alle foreldre prøver så godt de kan. Autismen er ikke enkel å forstå seg på, også er den litt usynlig. Den vises som regel når selvstimuleringen kommer fram. Noen danser, noen ruger, noen har hendene framfor ansiktet og prater med de,  noen lager rare lyder, mens andre kanskje bare er stille. INGEN med autisme er like.

Jeg skal komme tilbake til denne vann-gleden. Har inntrykk av at veldig mange autister elsker vann. Det må være det taktile med det, det å kjenne og føle vannet rundt seg, det å være vektløs. JT liker generelt alt som renner. Her i huset skjer det daglig at noe blir tømt ut, spesielt når det kan legges på en kjøkkenbenk å renne helt ned på gulvet:-) Når JT får bade i basseng eller hav over tid, skjer det noe med han. Smilet og gledes-ropene er der non-stop. Det kan til og med komme noen ord, nye ord, som han aldri har sagt eller prøvd seg på før. Dette er jo selvfølgelig for oss en ubeskrivelig glede, det er jo dette vi jobber så hardt for.

JT har mange sterke sider. Jeg mener han er født med en GPS ferdiginstallert i hodet. Han kan alle veiene vi har kjørt med bil, buss, taxi eller tog, det er nok at han har kjørt der en gang. Han pekte ut veien fra flyplassen på Palma til hotellet vårt i Alcudia til en taxi-sjåfør i fjor. Dere kan tro det ble liv og røre i bilen når sjåføren kjørte feil i en rundkjøring 😉 Han er så sterk visuelt, og det gjelder alle ting. Bilder av alt han ser og gjør, lagrer seg hos han for alltid. Det er nok derfor han ikke gir så mye øyekontakt til mennesker rundt han. Han ser det lagrede bilde av personen når han hører stemmen.  Det blir liksom sånn at når jeg maser på han og sier: “se JT, der er bestemor, du må si hei”, så tenker han: “hvorfor det, vet vell hvem det er, har møtt henne før, trenger ikke se for å vite”:-)

Ellers er JT glad i å være ute i naturen, klatre og utforske, bake, bygge klosser, leke med biler, danse, skru og snekre. Han liker mange ting.

Men det også mange ting han sliter litt med. Sånn som folkesamlinger, sykehus, nye ting, nye hus å gå inn i, egentlig alt som er nytt er skummelt. Jeg tror det er usikkerheten som slår inn, angsten for hva det nye som kommer, er. Dette er en av tingene  vi øver masse på hjemme, det å venne seg til nye ting, det å ikke være redd. For vi vet jo hvordan det er å være redd, det er ikke særlig gøy. Vi oppsøker ikke det vi frykter selv, det er jo helt naturlig, så det er jo vanskelig for JT når redselen tar over, på ting vi andre ikke synes er skummelt. Derfor skygger vi litt unna på steder som dette, vi tar steg for steg, i hans tempo. Det må bare være sånn, men det går utover resten av familien når vi vil være sosiale. Men det kommer seg nok etter hvert, jeg er positiv og ser fremskritt hver dag. En ting er sikkert:

ØVELSE GJØR MESTER

Ha en fin dag der ute