Annerledes 17.mai

Ikke noen tradisjonell feiring på oss i år, som vanlig. I år, som mange andre år, ble vi hjemme. Ikke det at det er så ille, men det er ofte slike dager man kjenner på det at man har barn med spesielle behov. Ting man før tok som en selvfølge, er ikke det lenger. 

Jeg kan ikke si at vi har en JT i god form enda. Dette tok forferdelig lang tid. Det er ikke slik at han gråter like mye, men for å få han opp og i godt humør er det paracet som gjelder. Det er noe som skurrer, men vanskelig å finne ut av. Ikke sover han godt og humøret er fra sekund til sekund.

Siden JT har gått på store mengder smertestillende i lang tid, har vi nå vært nødt til å begrense det litt. Så nå får han en paracet om dagen, 1 gram. Når den har begynt å virke blir han en helt ok gutt som klarer å fungere greit i noen timer. Da kan det skje at han kommer og vil finne på noen aktiviteter. Når paraceten går ut av kroppen igjen, faller han tilbake og vil bare gjemme seg under dyna.

På 17.mai var det et deilig vær. Da var bassenget vårt ferdig oppvarmet så JT kunne kose seg der. Men han var bare en liten tur, så ville han opp igjen. Vi satt som noen spørsmålstegn. Dette bruker JT å glede seg maks til, vi også. For med bassenget får vi gutten lettere opp og i aktivitet, men det har vært annerledes denne gangen. Gutten er rett og slett ikke i toppform.

Derfor gir vi han paracet enda. Slik at vi får litt ut av dagene. Med paracet kan han “ta helt av” i bassenget, hoppe og svømme, latter høres godt og godlydene kommer. Det er jo så godt å høre på den trillende latteren, bekreftelsen på at JT har det fint i noen timer 🙂

Ha en fin dag

#autismesykdom #barneautisme

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg