“Ingen på hans alder burde ha en slik journal”

Disse ordene gjorde noe med meg. De fikk meg til å virkelig tenke over hvilken situasjon JT har vært i i alle disse årene. Jeg vet at det blir mye sykdoms-skriving på bloggen, men det er jo så stor del av vår hverdag. Tror ikke jeg har tenkt så mye over det egentlig.

Da vi, like før påsken, fikk vite at legene mistenkte at JT hadde betennelse i tinningsbeinet begynte jeg å google dette. Jeg ville vite hva dette var. Det skulle jeg aldri ha gjort, men det var u-unngåelig. Det ble slik at jeg nesten fikk panikk, følte at dette lovet ikke godt for gutten vår.

Jeg tok fatt i telefonen og ringte en av mine nærmeste. Jeg ville vite mere. Telefonen gikk til min lillesøster som er lege. Jeg spurte om hun kunne logge seg inn på JT’s journal og se litt ekstra på CT-bildene som ble tatt av hodet hans i oktober. Det tok noen dager før hun fikk tid og jeg hadde selvfølgelig en type skrekkfølelse disse dagene. Hadde en så dårlig magefølelse.

Da det var gått noen dager tikket det inn en melding. Hun hadde sett på bildet, men kunne ikke finne ut om betennelsen satt i beinet. Men hun så at det lå en type væske der bak øret. Det var da disse ordene kom fra henne: “Jeg kjente jeg bare ville gråte når jeg åpnet mappen hans. Ingen gutt på hans alder burde ha en slik journal. Kjenner jeg bare vil gi JT en stor klem, er jo så glad i han”. Jeg må innrømme at jeg tok til tårene selv da jeg leste det. De ordene tok meg litt på senga.

Man blir jo så vant til hverdagen med syke barn når barnet er mere syk enn frisk i løpet av årene som går. Er nesten trist å tenke på at det blir en slik vane at man ikke tenker på det noe særlig. For det er den hverdagen du har og lever i hele tiden. Så jeg trengte de ordene fra henne, spesielt henne, slik at jeg kunne tenke over det litt. Hun har nok sett utallige journaler, så det gjorde det ekstra sterkt. Det satte i gang en hel del følelser, men det gjorde faktisk godt. Hun fikk meg til å se det fra et annet perspektiv ♡

2 kommentarer
    1. Å ha slike påkjenninger i livet er tungt. Når det gjelder ens eget barn, blir det veldig vondt. Bare de som opplever det, kan fortelle hvordan. Slik blir det på alle arenaer. Det er de menneskene som opplever det, som kan fortelle hvordan det virkelig føles.
      Gode tanker og klem til dere. En sterk, og sikkert veldig sliten gutt, håper jeg så inderlig, får det bedre. <3

    2. Anita: Nei, det er ikke greit for gutten vår. Har tenkt på hvis det skulle ha vært meg. Da har jeg nok vært motløs og på randen til å bli gal. Han er tøff og sterk JT og det har han vært lenge. Men nå har han begynt å klage mere, men det er nok en forferdelig påkjenning å være i slik form over så lang tid. Takk for fine ord Anita ?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg