Hadde aldri trodd at det skulle bli så hektisk dette livet. Visste jo at det blir travelt med jobb og tre barn, men at det skulle bli så hektisk visste jeg ikke. Vet ikke om jeg unner noen i verden det heller. Det går i ett både på hverdager og i helger/ferier. Og det med ett barn under atten år i hjemmet. Men så er ikke JT som andre barn, eller normale barn, hvis jeg kan få kalle det det.

Når man har barn med psykisk utviklingshemming og barneautisme så er det trening nesten døgnet rundt. Ikke bare på skolen, men også hjemme, ferier, dagsturer til byen og også når man bare er hjemme og koser seg. Vi jobber hele tiden, hver eneste dag. JT må lære seg alt ved den sosiale biten. Det å oppføre seg sosialt attraktivt. Det vil si for eksempel når vi går forbi noen, da er det noen måter å gjøre det på som er mer akseptabelt enn andre måter. JT gjør ofte slike ting på en mindre akseptert måte 😉 og det skaper ofte konflikter og liknende.

Det er så mye å trene på, at dagene er fullt opp. Kle på, kle av, vaske hender før mat, hente ting man trenger, måltider, klær etter været, sosiale hendelser (butikk, skole, venner), når skal man pusse tenner, sove, stå opp, følge avtaler, følge klokka, personlig hygiene, takle temperament og angst….og ikke minst det vi øver mest på: lære å kommunisere. Det blir for få timer i døgnet for å klare over alt på en dag. Føler ikke jeg har tid til å være en vanlig mamma lenger.

For det haster at JT lærer seg alle disse tingene. Vi kan ikke sette oss ned å slappe av bare fordi han har lært seg noen få enkelt-ord. Det er så mye mere han helst må mestre snarest mulig. Denne ADL-treningen inneholder mye, og den tar tid for gutten å lære seg. Og den tar mye av tiden jeg heller skulle ønsket å bruke til å være vanlig mamma. Men vi har det ikke slik, dessverre.

Heller er det ikke så mye tid å få for seg selv. Det er ikke enkelt å få barnevakt heller til en gutt som ikke sovner før i ett-tiden på natten. Hvis vi skal ut en tur vi voksne, må vi ha noen vi kan stole på. Og noen som helst forstår og kjenner JT. Det blir bare innvendig stress for oss å forlate han ett par timer egentlig, for det skal så lite til for JT å bli stresset, redd og sint.

Nei, livet ble ikke som vi hadde forestilt oss. Men det betyr ikke at vi er misfornøyde, det er mere slik at man føler på at all tid går til denne gutten. Ingen tid til hverandre, bare til ting rundt JT. Søknader, avslag og klager på avslag kommer i tillegg. Så hvis dere synes at vi klager innimellom….ja så er vi vel bare slitne inni mellom. Her er det mye som ikke fungerer normalt, men vi prøver så godt vi kan. 

Ha en fin dag