Sitter å tenker på noen år tilbake. Da JT ikke hadde noen bilder å forholde seg til. Heller ikke språk-forståelse. Vi visste ingenting om autisme og heller ikke at det å bruke bilder kunne få gutten til å forstå bedre. Ikke rart det var hele dager med sinne-utbrudd og masse gråt.
For JT hadde ingenting som kunne fortelle han om hva som skulle skje verken i dag eller i morgen. Og dette var en gutt som hadde sterk angst og var redd det meste. Det blir jo som om vi skulle ha flyttet til et land med et helt annet språk med mange farer. Og med masse folk som vil ha deg med hit og dit, mens du bare er opptatt av å beskytte deg fra eventuelle farer.
Sikkert vanskelig å sette seg inn i, men JT hadde det ikke greit da. Etter vi fikk bildene har vi sett smilet til gutten hver dag. Han er så fornøyd med å vite hva han skal og at han får ta del i sin egen hverdag, det forstår jeg godt. Det må jo føles utrolig bra for han nå, i forhold til før.
Et bilde sier mer en tusen ord. Så når han ser et bilde, tror jeg han også føler om det er positivt eller negativt. Slik som basseng-bilde. Han har jo fått erfare at det er noe positivt, noe gøy. Merker med en gang jeg skriver ut og presenterer et nytt bilde at han kan bli skeptisk, men likevel nysgjerrig. Når et nytt bilde blir vist, må jeg også vise hva det betyr med en gang. Slik at han får vite det, ellers kan han bare bli usikker og redd.
Det siste nye er sangen jeg skrev ut i programmet symwriter. JT har bestandig likt sangen “Kua mi”. Når den blir sunget hiver han seg med de andre og det kommer masse lyd ut, men ikke noen forståelige ord. Så jeg skrev den ut i bilder. Han syntes det var veldig interessant med en gang. Smilte og fulgte med. Tror han forsto bedre hva sangen handlet om. Morsomt med noe nytt. Ja, bildene har forandret livet til gutten vår, det er sikkert.
Ha en fin dag
#autismespråk #autismebilder
