I går fikk vi tredemølle i hus. Populært for flere av oss, spesielt for JT. Han har bestandig likt treningssenter generelt. Vil inn å trene hele tiden. Han maste så en gang vi var på Mallorca da vi gikk forbi, at bestemoren tok han med inn så han fikk prøve litt. Virker så han liker det så godt at det ikke er nøye om det er mye folk heller. Noe som han ellers kan reagere på.
Jeg har lenge gått å tenkt på å lage et eget rom i huset vårt med treningsutstyr. Det har vi også gjort, kjøpt inn litt vekter og slikt. Men en tredemølle har stått øverst på ønskelisten lenge. Så i går fikk jeg en av mannen min, heldige meg. JT ble helt vill når han så den, hadde nesten ikke tid til å vente til den var ferdig-montert 🙂
JT var den første som var på den, selvfølgelig. Han er ikke så glad i å ha på denne nødstopp-snora, så vi krevde at han måtte bruke den før han fikk lov. Det gikk greit det, lysten var for stor til å krangle på det. Og som han koste seg, ikke så mye fart i begynnelsen. Men det kom seg gitt. Farta kom etterhvert. Det er så bra at han liker å trene, det er bra for han å bevege seg mest mulig.
Han var så glad at han kom i tøyse-humør. Satte på sakte fart og latet som han gikk i sirup. Også latet han etterpå at han holdt på å falle utfor. Så jogget han og laget en lekelyd, som om han var veldig sliten. Litt morsomt å se på når han er i det slaget. Så nå har jeg skrevet ut bilde av tredemøllen, så den skal på dagsplanen fremover. En liten økt om dagen skal han få.
Trening utløser endorfiner. Kroppens egen lykkehormon eller rusmiddel, som det så fint kalles. Det vises på JT, han blir så glad av å trene på tredemølle. Og det er ikke sjeldent jeg finner han på dette rommet vårt, med manualene i hånda med et stort smil om munnen. Det er viktig å finne disse gledene hos barn med autisme. Det å trives hjelper på alle situasjoner, det letter en ellers så vanskelig hverdag.
Ha en fin dag
