Nå er vinterferien snart over. Skulle gjerne ha hatt en uke til. Vi har hatt sykdom i flere uker, så noe ferie føler jeg ikke vi har hatt. JT fikk nesten 40 i feber på tirsdag pga ørene, men har egentlig vært uvel siden tidlig i januar. Men siden det ikke virker som vi får kontroll på disse ørene, så har vi kontaktet sykehuset og bedd om en rens og en skikkelig kontroll. Vi blir kontaktet på mandag for da er hans faste lege kommet tilbake.
Så da blir det en ny narkose på gutten vår. Egentlig blir det greit å få det gjort, for vi må jo finne ut hva som plager han. Er så glad for at vi er så privilegerte at vi bare ringer rett på sykehuset og får time. Ingen mellom-ledd og ingen unødvendig venting. De kjenner JT godt og vet hva som må til. Men de vil helst at han skal være feber-fri før han blir lagt inn, så nå har vi helgen på oss til å dryppe ørene. Det har allerede blitt bedre så feberen er nesten borte.
Ikke gruer jeg meg til narkosene lenger heller. Har virkelig full tillit til disse narkose-legene på sykehuset vårt. De vet godt hvem JT er og hvordan vi må gjøre det for å slippe denne angsten og reddheten som kommer. Den kommer jo litt uansett, men de gjør det så skånsomt som bare mulig. Jeg får medisinere han selv uten andre inne på rommet, så kommer de som må inn når medisinen har begynt å virke. Han bruker å få Midazolam (dormicum). Veldig effektiv beroligende.
Det skal bli godt å bli ferdig med denne runden, for den har vart rimelig lenge nå. Men når JT ikke kan prate, blir det vanskelig å finne ut av det. Han har jo denne smerteterskelen som jeg bare må beundre. Det er faktisk det verste med alt, at han ikke sier i fra skikkelig. Han vil ikke på sykehuset, så når jeg spør om han har vondt noen plass svarer han høyt og tydelig: “NÆÆÆÆIIII”. Vanskelig å ta avgjørelse på om det er best om en lege ser på han eller ikke.
Er så synd at han skal være så redd dette sykehuset. For av og til er narkosene bare for å få se i ørene. Han blir så redd at dere aner ikke. Går ikke å bare holde han fast heller, vi har prøvd det før. Men for å sjekke ørene grundig må han sitte helt i ro, og helst ett par minutter. Men når angsten slår inn klarer ikke JT det, han blir helt gal. Ja, han skriker og løper, slenger seg i gulv og vegger. Nei, det er ikke greit å være redd. Men det er da det er så greit med disse fantastiske menneskene som gjør hva de kan for at JT skal ha det best mulig.
JT er ikke så glad i denne hurtigbåten, da vet han hva som venter. Her gjenmer han seg bak lua si.
Ha en fin dag
