JT liker å tulle og tøyse. Da blir han glad og det er lettere å få han med på forskjellige ting. Slik som man leker med barnehage-barn, slik må vi leke med JT. Da kommer smilet og han er klar for mer. Så ofte er vi litt “barnslige” når vi enten jobber eller leker med JT.
Vi overdriver også mye. Det er for å være sikker på at han er med og får med seg hovedpoenget. Så hvis jeg for eksempel slår meg, overdriver jeg og later som det er ekstra vondt. Før reagerte han ikke, men nå kan han komme å si: “ååååå, dakkar” (stakkars). Så han har lært å vise empati og kommer ofte og skal trøste. Det er bra, for før var det absolutt ingen reaksjon i hele tatt. Han så ikke på meg en gang. Helt i sin egen trygge verden.
Ironi er også veldig vanskelig for han å forstå. Men jeg ser en utvikling der også. Men da må jeg lokke det fram med en type rollespill. Her om dagen lekte vi rockeband. Jeg tok tak i foten hans og latet som det var en mikrofon. Det var stas gitt. Da fant han frem det lille norske flagget sitt og lekte at det var hans mikrofon. Vi tok ned gitaren som jeg spilte på og han spilte på et piano. Vi rocket i vei, JT var veldig med og fulgte godt med hva mora han gjorde. Når jeg tok helt av på gitaren, lo han godt.
Slik kunne vi ikke gjøre før. Det var liksom ingen hjemme, ingen smil, ingen reaksjon. Men nå er han oftere “på” enn “av”. Det er viktig for oss at han finner gleden med å leve, gleden med livet. Så det er mange sprell og mye humor i huset vårt. Ofte er det han som kommer og tar intiativ til en slik type lek, eller opplæring som jeg kaller det.
Det er slik vi jobber mest med JT. På skolen også er det slike stunder. Det er ofte at jeg ser at de andre barna ler av oss og følger godt med på hva vi gjør, for vi er litt gale. Hehe, men vi har det gøy og det tror jeg JT også har. Og får vi lokket fram smilet og ikke minst øyekontakt, ja da er JT “på” mesteparten av tiden.
Ha en fin dag.
