Det er jo slik at vi hjelper JT med det meste. Det er bestandig en type håndledelse inn i bildet. Vi prøver å skjerpe oss, men det blir liksom en vane det å hjelpe til. Vanskelig å slutte med det, for det er innebygd. Blir slik når det er det vi gjør dagen lang og ikke minst har gjort i mange år.
Men det byr på en del utfordringer også. Slik som med påkledning. JT synes det er ett herk med utedress og vintersko. Er jo så mye enklere å bare ta på seg joggesko og fleece-genser for så å trø ut. Da er det ofte at vi stopper han, noe som kan gjøre han meget irritert 😉
Vi har ikke hatt så mye snø eller kuldegrader her, men regn og sterk vind. Mye regn. Og så klart er han mest villig til å gjøre det han får til alene uten problem, altså lette klær. Men det slo meg noe før jul. JT har kanskje aldri kjent hvordan det er å fryse, heller ikke har han vært skikkelig våt på bena. Hvertfall ikke de siste årene. Det er fordi vi passer på han hele tiden, rettleder og hjelper.
Er kanskje ikke så rart at han da ikke forstår hvorfor han må kle seg godt i stygt vær. For det å få erfare selv at det kan bli kaldt og vått, er viktig. Da kanskje han ville ha forstått det bedre. Så jeg lot han gå ut med genser, lue og joggesko. Joda, gutten var våt og kald. Det tok ikke så lang tid heller. Men han ville inn etter hvert. Dette ble nok en god erfaring for han. For det ble mer jobbing med å få av seg det våte, og på med nye tørre klær.
Så denne håndledelsen og hjelpen vi gir, er både på godt og vondt. Det er fort gjort å hjelpe for mye, slik at det blir i negativ retning. Så nå er det bare å se om han forstår det bedre. Vi må tillate oss at han får bestemme litt selv, slik at han får disse viktige erfaringene. Vanskelig å komme på dette bestandig, men det er nok det beste at vi ikke passer for godt på han også.
Ha en fin dag