Hmmm, ja….det blir nok i siste rekke. Det føles slik, det må jeg bare innrømme. Når man har barn med spesielle behov, så blir man så engasjert i denne jobben. Det er så ufattelig mange ting som skal passes på og lærest. Det blir nesten som at man bare er i en boble, konsentrerer seg maks for å ikke glemme noe.
For det stilles jo en god del krav til oss foreldre da. Det er en uendelig liste som vårt barn ikke kan, som han må lære seg. Den er så lang, at noen gang kommer jo tankene på at dette lar seg nok ikke gjennomføre….det å klare det.
Det er sårt, det å føle at man ikke mestrer. For til og med ting som han ikke aldersmessig skal kan enda, må vi starte med. Bare for å forberede han til neste steg, og neste steg og ikke minst….neste steg.
For vi vet at JT er såpass langt tilbake i utviklingen. Blir det bedre noen gang? Blir han å utvikle seg nok? Ja, jeg tenker ofte det. For når man står i det hver dag, 24 timer i døgnet, er det vanskelig å se om man fokuserer på de rette tingene. For det er ikke noe å benekte, det går treigt til tider, det gjør det ja.
Men så er det slik at en mor og en far gir sjeldent opp. Det tror jeg ikke noen gjør. Man bare dundrer på, men av og til stopper det opp for oss også. Det er ikke mer å hente. For lite søvn over mange år, og mange timers intensiv trening om dagen, det gjør jo sitt. Jeg føler ofte at jeg er mer lærer enn mor for gutten min. Kroppen dabber av og man blir bare helt tom, og jeg bare unngår alt og alle.
Jeg ønsker meg energi, jeg vil at det skal sprute energi av meg. Men det gjør ikke det. Det går desverre utover alle rundt meg. Men jeg prøver å være positiv utad. Jeg vet jo at det går opp og ned i hverdagen, men oppturene er så mye bedre enn nedturene.
