Vi hadde en hund som desverre gikk bort i fjor. Han ble veldig syk på slutten og det var ikke så mye vi kunne gjøre for han. Hunden het Rocco og var en nydelig golden retriever. Vi fikk han over ett år før JT kom til verden. Så han var en del av familien i mange år. Snill, kosete og lydig, det sa alle om hunden vår.
Jeg har veldig dårlig samvittighet over Rocco. For da JT kom til, ble ikke dagene slik som de hadde vært for hunden tidligere. De lange turene forsvant og han fikk nok ikke på langt nær den oppmerksomheten han fortjente. Men det ble mye styr for oss og alt for lite søvn.
Vi gikk turer, men de ble ikke lange nok. Det ble mest at hunden fikk gå ut for å gjøre sitt fornødende. Kan desverre ikke forandre på det nå. Vi hadde han i 10 år, og det siste året var nok bedre for Rocco enn de første. Da hadde ting roet seg litt i huset.
En dag oppdaget vi at Rocco hadde tisset inne, dette var ikke normalt. Stakkars hund, lå der med store, runde øyne og skjemtes. Han fikk ikke kjeft, for dette var ikke noe han mente. Det så vi. Oppdaget at han hadde urinveisinfeksjon og han fikk medisin. Men det ble ikke bedre likevel, gikk faktisk bare dårligere. Noen dager etter var jeg å spurte om han ville ut. Hunden reiste seg ikke engang. Det bare rant urin fra han.
Innover til dyrlegen neste dag, i hui og hast. Der fikk vi den trasige beskjeden. Rocco var veldig syk. JT var med. Vi dro hjem uten hund. Skulle egentlig være i byen hele dagen, men vi klarte ikke. Måtte hjem. Vi gråt alle sammen, både vi å barna. Men JT sa ikke så mye. Jeg glemte han faktisk oppi min egen sorg, for han viste ikke følelsene sine. Satt bare å plapret for seg selv.
Men JT hadde det ikke bra. Det var en assistent i som gjorde oss oppmerksom på det. JT hadde vært lei seg over tid på skolen, og hun lurte på om det kunne være pga. hunden. Hadde ikke tenkt tanken engang. Så jeg satte meg ned med JT den dagen. Med bilde av Rocco, død, himmel og gråt. Vi snakket med han om dette en stund, og han så på bildene. Så kom reaksjonen. JT gråt, ville ha kos og sa: “åååååå”. Huff av meg, da kom tårene til meg også. Jeg hadde ikke forestilt meg at han skulle forstå, men det gjorde han virkelig. Vi savner alle Rocco, verdens snilleste og den mest tålmodige hunden jeg noen gang har møtt. Glemmer deg aldri ♡
Ha en fin dag
