DETTE må det bli slutt på, denne “pratinga over hodet”.

Ja det må vi slutte med. Jeg, mannen min og alle som er rundt JT, rundt disse barna. Vi mennesker er så vant til å få øye-kontakt når vi prater med hverandre at når noen ikke gir oss det, når gutten sitter der monoton  å ser i veggen, da prater vi høylytt om JT ditt og JT datt. Som om han ikke var der. Forferdelig uvane det der. Jeg gjør det jeg å, må konsentrere meg saftig, men flere ganger om dagen oppdager jeg meg selv gjøre det.

HAN FÅR MED SEG ALT. Det har vi fått erfare, mange ganger. Hvordan føler vi det når vi kommer bak noen og plutselig hører at noen nevner navnet ditt i en mobil eller liknende. Jo vi får litt sånn hjertet i halsen-opplevelse. Det er ekkelt og man føler seg uvel. Hvert fall hvis det er noe negativt.

Dette ble jeg oppmerksom på for noen år siden, når en jente som jobbet litt med JT fortalte meg om en bok. En bok en non-verbal autist hadde skrevet. Jeg ville ikke tro det. Kunne hun SKRIVE? “Det blir ikke min gutt å klare” husker jeg at jeg tenkte. Det som hun fortalte var at denne jenta var ganske “i sin egen verden”, som vi så fint sier. Faren hennes leste bøker til henne på kveldstid, men han sa jo det at mens han leste var hun OVERALT. Så overalt at han trodde egentlig ikke hun fikk med seg en setning engang. Jeg må jo le, JT er likedan 🙂 Men denne faren ga seg ikke, hver kveld leste han høyt fra en bok, mens jenta var en tur på kjøkkenet, åpnet skap og skuffer. En tur på rommet, hentet noen leker, jabbet med seg selv osv.

Så kom dagen at hun hadde lært seg å kommunisere med omverden via pc. Boka var formet som ett intervju, slik at hun kunne svare kort. For hun var jo ikke blitt skribent, hun gjorde seg forstått. Da hun ble spurt om hva hun likte best svarte hun: det beste var når pappa leste bok for henne på kveldene. GÅSEHUD sier jeg bare, og det går jeg ut i fra at pappaen hennes også fikk. En sterk historie, men så viktig at hun fortalte meg dette, at vi ikke måtte prate over hodet til JT. For jeg hadde nok fortsatt gjort det hadde jeg ikke visst.

Det som er så gøy er at JT har lært å skrive på data. Ikke sånn som: “i dag vil jeg på butikken å kjøpe meg ett helikopter”. Men han kan skrive: “butikken”, alle handlingsord skriver han. Er ikke det fantastisk? Det synes jeg, og jeg er så stolt over at vi klarte å komme oss dit. Vi har en lang vei å gå enda, men fytti katta, det er bare helt rått. Skal jeg fortelle dere noe annet? Han skriver mest engelsk. JEPP 😉 Det er gutten sin det. “Donald and the beanstalk” står det hver dag. Den filmen har han sett på youtube maaaange ganger, og det han har sett en gang (ordbilder, reklamer) det husker han. Når han vil lære noe nytt ser han på ipaden, bruker pauseknappen og hermer. Neste gang husker han det utenat. For en levende harddisk sier nå jeg.

Vi bruker programmet SYMWRITER, har fått det fra hjelpemiddelsentralen. Det kommer opp bilde når du skriver ordet ordrett. Vi bytter mellom norsk og engelsk

Have a nice day 😉

  

1 kommentar
    1. D e så viktig å ikke snakk over hodet på dem. Æ må ofte si fra te både venna og familiemedlemma om akkurat d der…men d e så lett å gjør d desverre 🤔Bruke dåkker andre programma? Nå med aktivitet og spill? Vil gjerne ha tips.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg