Alle har vel mørke tanker, om ting man frykter eller har opplevd. De kommer og går, men kanskje mest om kvelden? Når ting har roet seg og vi får tid til å være oss selv. Sånn har hvert fall jeg det. Det skremmer meg, det som surrer i hodet mitt av og til. Jeg har en ting jeg frykter så mye, og det er så vanskelig å prate om det synes jeg. Men jeg har vært nødt til det, fordi det gjorde meg av og til søvnløs. Og for at jeg trengte noen svar. Fra de rette, de jeg stoler på 100%.
ENN HVIS JEG DØR? Ja, det er en av de tingene jeg frykter mest. Kanskje alle, spesielt foreldre, tenker på det. Men da kan jeg love dere at vi som har barn med spesielle behov, tenker på det. For det er jo alle disse spørsmålene som dukker opp. HVEM BLIR Å TA VARE PÅ JT? HVEM ORKER? Ja jeg skriver ORKER, fordi at jeg vet at det er så krevende å ta vare på disse barna, med alle de utfordringer de har. Så krevende at nesten bare en mor og en far påtar seg dette. Det er jo sånn at vi tåler mye mer av våre egne barn enn av andres.
Jeg har stilt disse spørsmålene til noen av de nære rundt meg. For jeg holdt på å bli gal. Dette barnet som ikke kan snakke, ikke kan fortelle om følelsene sine, skulle han blitt overlatt til hvem som helst hvis det skulle skje noe med meg og mannen min? Nei det kan nok ikke skje, det ville vært ødeleggende for han. Så det er fikset, jeg måtte det, for det lå som ett gnagsår. Jeg måtte, for at jeg plaget meg selv med en tanke, den var så stygg at jeg vet ikke om jeg vil si det en gang. Noe så egoistisk, å tenke slikt. Men jeg skal si hva jeg tenkte det, for det er det som er meningen med denne bloggen, for å skape forståelse. Ikke bare for disse barna, men også for deres foreldre.
Ja nå kommer det: jeg tenkte faktisk at…..at hvis vi skal dø, så håper jeg at vi er der alle tre. I ett fly eller ett eller annet. Huff, denne satt langt inne. Egoistiske kjærring, ja tenker det om meg selv. Men jeg har vært så bekymret over dette, tenkt og tenkt. Sett for meg det verste senarioet, at JT skulle få en annen hverdag, med noen som kanskje ikke godtok han for den han var. Så sårt. Rett å slett FORFERDELIG sårt, men jeg vet det…egoistisk.
Men som sagt: jeg har fikset det. Det var viktig at jeg gjorde det, for det er ikke greit å ha disse tankene. Det er derfor det er viktig å ha nære og kjære rundt seg. Lære de godt opp og prate om alt. Det er så godt. Jeg har moren min jeg kan lufte tankene mine til, hun er rett og slett min beste venninne. Hun forstår, hun lytter, vi ler og vi gråter sammen….ofte faktisk. Det gjør godt. Takk mamma for at du er den du er, for at du ikke dømmer meg. Uansett hva jeg sier. Glad i deg
Ha en fin dag
