“AUTIST!!!! JT??? Åneida du, gå å plag noen andre med det tullet”. FORNEKTELSEN.

Ja, rist gjerne på hodet eller le av dette. Men det var jeg som sa disse ordene, for noen år tilbake.

Krigen: Denne krigen skulle JEG vinne. Hvordan kunne jeg? Være så egoistisk? Alle så jo at det var NOE. Noe med JT. Jeg likte det ikke, ikke i det hele tatt. Hvorfor var jeg så sneversynt, så sta. Alle som kjenner meg vet jo at jeg er litt sta. Bare spør mannen min, han opplever det hver dag 😉

Denne kampen ga jeg meg ikke på. Den holdt på å ta knekken på meg, den holdt på å ødelegge for JT, for den ble så intens og så lang. Den varte ikke bare i dager og mnd., den varte i FLERE år. Og det er ingen tvil: jeg må nå jobbe dobbelt så hardt for å rette opp i det. Det er jo slik at det beste er å få en tidlig diagnose. Jo tidligere man kan starte med ett opplegg for disse barna, jo bedre er det. Barn generelt lærer veldig fort og jo tidligere man begynner, jo fortere ser mann progresjon (utvikling).

Hvem var denne personen som var så tåpen, så lukket, så sint. Jeg vet jo at det var meg. Da, ikke nå heldigvis. Hadde jeg møtt denne personen i døra i dag, hadde hun fått seg en real klask i bakhodet. Jeg var ganske sikker på at hvis jeg kriget nok mot alle disse spesialistene, så vant jeg nok til slutt. Litt sånn som JT er faktisk, i alle kampene jeg har med han. Vi er ganske like jeg og JT, vi er faktisk det.

Det er jo bedre å få en diagnose tidlig, og heller fjerne den senere hvis det ikke stemte. Så lett er det. Og det er nok det beste også. For da får man begynt tidlig, begynt med denne 24/7-jobben. Da får man hjelp så mye raskere. For den hjelpen er der ute, den er det. Det har jeg fått erfare, for jeg åpnet meg, åpnet øynene, la meg langflat, angret. Det skal jeg skrive litt om senere, for det blir jo så mye å fortelle 🙂

Jeg har forandret meg mye. Det er jeg stolt av, og ikke minst glad for. Nå har jeg kommet så langt at jeg vil rope ut: JA, HAN ER AUTIST. ER HAN IKKE FLOTT? Det er bra, bra for gutten min. Jeg er så glad for at JEG har en gutt, en gutt som klarer å puste, spise og hoppe helt av seg selv. Det er ikke alle som er så heldige. Jeg har jo bekjente som jeg vet har en helt annen situasjon, som har barn som trenger hjelp til alt dette som JT klarer uten hjelp. Jeg ser deg, DU inspirerer meg, JEG beundrer DEG, ja det gjør jeg. Du vet nok hvem du er.

Ha en fin dag 🙂

 

17 kommentarer
    1. Veldig fint beskrevet. 🙂 Du tar opp tema som jeg tror mange med “annerledesbarn” kjenner godt. Jeg håper bloggen når ut til denne gruppen. Det er vanskelig å be om hjelp, enda verre når man sliter med å akseptere situasjonen selv. Klem <3

    2. Jeg beundrer deg for åpenheten. Du skriver fra levra, lett å lese – lettere for oss utenfor å forstå noe av det dere står i.
      Takk for at du deler, Anita. Kjenner at jeg er stolt av deg. Lykke til med alt 😊.
      Gleder meg til å følge bloggen din videre.
      Stor klem 😙

    3. Blir så rørt av bloggen din Anita 😢 Du skriver så fint og vakkert 😘 Herlig og følge deg og JT, få et mer innblikk av fine, gode JT og deres hverdag😊 Stå på videre, jeg vet du er tøffere en tøffest 💪👊

    4. SÃ¥ interessant Ã¥ læs om dine tanka ð??? Det mÃ¥ vær godt Ã¥ ha en diagnose Ã¥ forhold sæ te! Som du skriv sÃ¥ e det enkler Ã¥ fÃ¥ den rette hjelpa for gutten om man veit ka man stÃ¥r ovenfor. (selv om alt e nytt Ã¥ man ikke har nÃ¥ kunnskap om det fra før)ð??? skulla ønska vi ogsÃ¥ hadd fÃ¥tt vit ka det e me vÃ¥rres. Det e nÃ¥ me Ã¥ vit ka man ska forhold sæ te ð??? for min egen del sÃ¥ visst æ at d va nÃ¥ som ikke stemt me Mattis i starten, men vart nedstemt av bÃ¥de familie og helsepersonell.. Tok tid før alle va pÃ¥ samme lagâ??ð??? litt av en reise man mÃ¥ igjennom nÃ¥r man fÃ¥r sÃ¥nne sjarmtroll ð???

    5. ❤ æ vart litt..e d oss hu mene?? Nei no må du slutt å vær så selvopptatt carina 😂 det va d æ tenkt..varme klemma sendes herfra! Det bli vel litt sånn når man vet om andre familia som har unga som også har det litt utfordrende at man tenke litt ekstra på dem i hverdagen. Det gjør vi ihvertfall. For det e litt av en jobb og livet e virkelig snudd opp ned. Varme klemma fra oss 😊❤💙💙

    6. Så ærlig og vakkert innlegg. Om hverdagen mange foreldre vil kjenne seg igjen, på den ene eller andre måten. Du er modig, som reflekterer så åpenlyst, som viser sårbarheten din og står frem som en inspirasjon for mange andre. JT er heldig som har en mamma som fighter for han, elsker han og ser han som det enestående barnet han har. Fortsett å dele, det er godt å lese og følge deg. Klem

    7. Tusen takk, Ellen. Ja det er viktig å få frem alt, å at vi er flere. Jeg kjenner ingen med en non-verbal autist, det hadde vært godt å nå frem til disse. Så kan man kanskje hjelpe hverandre.
      Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg