“Ikke vet jeg hvordan dette kapittelet ender, men ingen plass skal det stå: jeg ga opp“

Synes denne passer godt til denne bloggen. Tenkte å ta opp alle de ting som jeg tenker på rundt diagnosen autisme, og hvordan hverdagen vår er.

Hverdagen vår kan neppe sammenlignes med de som har friske barn som utvikler seg normalt . Jeg er gift og har fire barn: en bonus-datter på 28 år, en datter på snart 19 år, en sønn på 17 år og en på 9 år. Det er gutten på 9 år som har diagnosen barneautisme, han heter JT. JT fikk diagnosen rimelig sent (5 år) og siden har det vært non-stop med jobbing. Mannen min er i 100% jobb og jeg er assistent på skolen for JT. Sikkert mange som har tanker rundt at jeg i tillegg til å være mor til JT også er hans assistent, men det skal jeg komme tilbake til etter hvert. Alt har en grunn 😉

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Det nok ikke lett å ha non verbal autisme, i denne verden, med de forventningene alle har. Da er man avhengig av at noen legger til rette for seg og er talerøret deres, og ikke minst: brøyte vei for de som er litt annerledes. Ja de er annerledes, men ganske smart, og ganske god på mange ting vi kanskje  ikke er så gode på.

Skal ikke skrive så mye mer i dag, men blir å komme med innlegg som omhandler hva jeg tenker om alt vi har vært gjennom sammen med JT:

–diagnosen

–søvnproblemene

–viktigheten med familien rundt

–fornektelsen

–sorgen

–tegn-til-tale/karlstad-metoden

–bilde-bibliotek

–gleden

–den evige jakten på øye-kontakt

–selvstimuleringen

–stoltheten

–samarbeids-partene

–de sære matveiene

–det å føle seg alene

–kampene, både med JT og systemet

Og ikke minst:

–alt det morsomme vi opplever HVER dag.

#barneautisme #autismenonverbal #autismeADL #autismepsykiskutviklingshemming