Det har skjedd ufattelig mye. Jeg må av og til tenke tilbake til da JT var 3-4 år for å få den positive følelsen av at vi er på riktig vei. For å sammenligne han med klassekompisene lager egentlig bare krøll i hodet mitt. Så det prøver jeg å unngå mest mulig, men igjen…man har ikke kontroll på disse tankene, dessverre.

Før ville han ikke se noen i øynene, så og si ikke i hele tatt. Ville ikke se seg selv i øynene i speilet engang. Det ble for mye for han. Nå har det snudd helt. Nå oppsøker han blikket vårt, har forstått at da ser vi han, hører etter på hva han har å si. Og speilet har blitt hans beste venn. Der ser han på seg selv mens han lager forskjellige ansikts-uttrykk, spesielt uttrykk som går på følelser. Disse to tingene, øyekontakt og speil, er en veldig viktig faktor for utvikling hos barn med autisme.

Så denne kommunikasjonen. Før var JT en gutt som var sint og utilpass. Ikke bare av og til, men hele dager. Sinne og tårer var hverdagen hans, og vår. Jeg var hjelpesløs. Men gutten hadde ikke språk, heller ikke ville han peke eller vise oss hva han likte eller ønsket. Jeg følte jeg var i ferd med å tape en kamp, kampen om å være en god mor. Men det er forandret. Nå har han fått ett språk i bildene, samt å skrive på pc og får nå til å si noen enkle ord. Gutten er positiv og latteren høres mye mer. Han trengte det, å få et språk. 

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

På det sosiale har vi også kommet lengre. Der sliter vi litt enda, spesielt dette med lek med andre barn. Men det kommer seg sakte men sikkert. Han er nok bedre på å leke med de voksne. Men så skal vi ikke glemme at øyenkontakt og språk er en stor del av det sosiale. Så jeg tenker at jo bedre han blir på det, jo bedre fungerer han sosialt med andre barn.

Det er viktig å ikke gi opp. For om det går sakte, trenger disse barna din tålmodighet, din støtte. Vi er alle viktige i dette temaet. Alle oss rundt har en rolle i denne verden, å godta at vi er forskjellige. Vi har hatt masse hjelp fra gode assistenter som har sett gutten vår. Alle som har vært ansatt på JT disse årene, har virkelig brydd seg om at han skulle ha fine dager. Det blir liksom første bud, å like utfordrende dager. For det er det, utfordrende. Men når disse barna trives, får du en gave tilbake…utviklingen.

JT i full aktivitet fremfor speilet på skolen. En assistent hadde en dag med seg masker og parykker. En morsom dag både for gutten og oss assistenter 🙂

Ha en flott dag