Lite oksygenopptak=psykisk utviklingshemming?

Jeg har en episode jeg går å tenker mye på. Og jeg blir nok helt nødt å ta det opp med sykehuset, for det plager meg. Når JT var nyfødt, ble han jo operert på Rikshospitalet. Han var én dag gammel og veldig skjør. Operasjonen varte i nesten seks timer. De seks timene var de værste timene i mitt liv. Visste ingenting, satt bare å ventet. Heldigvis hadde jeg storesøstera mi med partner der, for hun bodde i Oslo på den tiden.

Jeg ble hentet når han var ferdig. Ble fortalt at de hadde lagt han i pustemaskin, og at det kunne se ekkelt ut med det samme. Ekkelt? Det var rett og slett helt for jævlig. Der lå dette lille nurket, som jeg hadde født for under ett døgn siden, med masse ledninger og smertepumper i alle varianter med mer. Det så så unaturlig ut måten han pustet på. Men det var det jo, for det var maskinen som pustet for ham. Så ut som en dukke.

Dagene gikk, jeg pumpet melk så gutten skulle få. Han fikk det gjennom en sonde som gikk rett i magesekken. Det var mange tårer de dagene. Men så kom dagen at han ble vekket opp sakte men sikkert. Dette gikk over ett døgn. De slo av pustemaskinen litt og litt. Til slutt våknet JT og ble koblet fra. Pustet selv og hadde sterke lunger allerede fra første dag. Det var godt, etter én uke med usikkerhet. Nå var det bare tre uker igjen på sykehuset.

Dagene gikk sakte, og savnet etter barna hjemme var stort. For jeg fikk ikke holde JT før det hadde gått én mnd. Hadde ingen å dulle med. Og jeg var en nybakt mor, det største ønsket er jo da å holde babyen din, trøste og kose med den. Men jeg måtte vente.

Vi lå nede i 1.etg på ett slikt foreldre-rom og JT var oppe i 5.etg på ett behandlingsrom. En morgen vi kom inn til han var det full stress. Sykepleieren var rød i ansiktet og veldig stresset. Jeg spurte om det gikk bra i dag, men hun snerret: “NEI!!! JT har så lavt oksygenopptak”. Herregud, verden raste. Pulsen og hjertet stoppet opp på meg, det føltes slik ut. Hun kunne fortelle at det hadde vært slik i mange timer, og at legen var inne hver time.

Jeg var så redd den dagen, tenkte vi skulle miste gutten vår. Gutten vi enda ikke hadde fått blitt kjent med, som vi ikke hadde holdt i armene våre, som jeg ikke hadde fått ammet enda. En forferdelig følelse dette, kan jeg fortelle dere. Oksygenmangelen varte ut hele dagen, så vi var tilstede hele tiden. Turte ikke å forlate han ett sekund. Men utpå kvelden ble det bedre. Vi gikk å la oss nede, var helt utslitt.

Vi har jo diskutert denne dagen mange ganger her hjemme. Spesiellt i det siste. Man hører om at oksygenmangel kan ha fatale følger. Så jeg sitter jo med det spørsmålet: “var det denne dagen det skjedde? Er det pga denne dagen at JT har disse plagene han har i dag?” Jeg må tørre å konfrontere sykehuset, ja….jeg må det. Ellers blir jeg å tenke meg gal på dette. 

Bilder fra boka intensiv-avdelingen lagde til JT. Her er det mange sterke bilder. Ikke ofte jeg tar boka frem. Håper ikke jeg støter noen med bildet, men dette er virkeligheten ♡

Ha en flott dag

4 kommentarer
    1. Så utrolig dramatisk. Bra du ska spør dem om det. Da får du kanskje slappa av etterpå ❤💙 storklæm

    2. Jaa, gjør det.. Få det oppklart, viktig i prosessen kanskje <3 Husk lille vænnen dåkkers, takk førr eg fikk vær ilag med deg å møt han på Riksen. Tapper liten tass der han låg, gløm det aldri <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg