Det er mye som skjer inni et hus hos en “autisme-familie”. Noe jeg ofte tenker på er all den tvangen. Hver eneste dag tvinger vi våre barn med spesielle utfordringer til mye og til ting de både er redde og har angst for. Det er jo for at vi så gjerne vil at de skal venne seg til situasjoner som er helt vanlig for oss friske mennesker, men som er en stor utfordring for dem.
Jeg har tro på at øvelse gjør mester, men med små skritt. Ikke å tvinge så hardt at de blir enda mere skeptisk. Jeg har lært gjennom JT at det er en fin linje for disse barna hva som hjelper eller gjør ting verre.
Her om dagen slo en tanke meg. Hvor ofte ser du et voksent menneske som er plaget med angst og depresjoner gå ut blant folk? Hvor ofte ser du at de fungerer slik som deg, i jobb, på skole, i sosiale sammenhenger? Det er ikke ofte, for de har perioder der de er så dårlige at det eneste som hjelper er å bli innlagt for å få hjelp. Å tvinge hjelper ikke noen i en slik situasjon. Det som jeg tror hjelper er at de selv får litt rom, forståelse og ikke minst en klem i ny og ned.
Dette gjelder også barn med slike diagnoser. Men de har et annet problem i tillegg, de er ikke så flinke å sette ord på følelsene sine slik som oss voksne. Eller som JT, de kan ikke snakke i hele tatt. Det må jo være helt forferdelig å ikke kunne forklare hva som skjer inni kroppen når du har slike plager.
En av mine største ønsker er at alle barna mine skal ha et fint liv. Det er vel alles foreldres ønske, men det er en stor utfordring å hjelpe JT med det. Derfor tar vi hensyn når han sover dårlig, når han viser frykt, når han gråter og når han ikke vil. Vi har sluttet å tvinge, vi tilpasser heller miljøet rundt oss slik at han blir litt nysgjerrig og har lyst til å prøve noe nytt eller skummelt. Det virker for gutten vår hvertfall, for han er litt mere eventyrlysten nå enn det han var før. Men da må det være på en god dag. Det er ikke mange gode dager når man har fire-fem diagnoser pluss store søvnproblemer. Så forståelse fra oss rundt er helt nødvendig.
Ha en fin dag
#autismenonverbal #autismeangst
Adventsklem til dere alle.
Dere har en styrke jeg beundrer. Når barna våre kjemper, da må det bli vondt. Jeg vet ikke hva dette handler om, for jeg har ikke prøvd det. Men jeg har empati for situasjonen deres.
Når livet og menneskene rundt, gir oss mange utfordringer, uansett hva det er, og kampen blir å gjøre det beste, for seg selv og sine kjære, da kan man mer enn en gang, gå på tomgang.
God fredag og helg. 🙂
Anita: takk Anita. Ja det er helt sant. Alle sier: “men det må jo si stopp en gang”, men det virker ikke sånn for oss. Energien kommer når det er noen du har nært som kjemper kampen. God helg til deg.
Klem
Har klikket meg inn på bloggen din noen ganger, og jeg må bare få få sagt at jeg er mektig imponert over måten du takler hverdagen og utfordringene til din sønn. Jeg er selv utdannet innenfor helseyrket og møter derfor mange mennesker som har like diagnoser som din sønn. Du har gitt meg mange tips og nye tilnærmingsmåter. Tusen takk!
Tone: tusen takk for fine ord. Det var koselig å høre. Så godt å høre fra noen som jobber med slikt. Dette er jobb med stor J. Tålmodighet og presisjon 😉 Jeg beundrer alle som jobber med slikt, tenker at det er noen med et stort hjerte som orker å holde ut med andre sine barn. Jeg gjør jo dette pga at det er barnet mitt, vet ikke om jeg har taklet det med andre sine. Klapp på skuldra til deg og alle andre som orker og makter. God helg ?