Så på onsdag kom autisme-lederen hjem til oss igjen før skolestart. Vi dro sammen til skolen vi tre. Jeg var jo spent på om JT ville vise seg fra god-siden. For det er litt typisk når man skal vise andre hvordan vi jobber, at gutten bestemmer seg for å bare ødelegge hele greia;-) Men men, det har ingen noen garanti for.
Det var sykdom på bygget, så jeg hadde fått beskjed om at jeg ble alene med gutten ved oppstart. Så det var ingen spretten og tøysete assistent som møtte oss i døra, slik gutten er vant med. Bare det kan gi utslag på dagen, at det ikke er slik det pleier å være.
Men vi kom inn i gangen og JT gjorde sine vanlige oppgaver. Av med sko, lue, jakke og hengte det fint opp. Det ble autisme-lederen glad for, siden han gjerne vil at vi skal prioritere ADL (dagligdagse gjøremål). Vi gikk på rommet og JT satte seg ved pc’en slik han bruker i mens vi klargjør oppgavene. Jeg var litt nervøs, har ekstremt respekt for denne mannen.
Så ropte jeg på JT, sa han måtte avslutte sitt for å jobbe. Gutten kom med en gang, satte seg ved arbeids-bordet og virket klar som et egg. Da var det bare å starte. Gutten jobbet konsentrert og lenge før han fikk pause igjen. Tok alle instrukser fra meg uten problem. Vi hadde tre slike etapper, så var det matpause og friminutt.
Autisme-lederen var veldig fornøyd med dette. Han sa at han ikke kjente igjen gutten siden sist. At vi hadde klart å opprette noe trygt og godt rundt JT. Jeg ble så glad for det han sa, for det føler virkelig jeg også. JT har blitt så flink å høre etter og også dyktig på å konsentrere seg. Slik var han ikke for ett år siden. JT var ute å lekte i friminuttet, så gikk vi inn igjen. Da var det klart for andre økt.
Samme skjedde igjen. JT jobbet så konsentrert. Jeg var lettet. Godt at autisme-lederen fikk se alt vi har jobbet hardt for å oppnå dette skole-året. JT fikk pause igjen og satte seg på pc’en igjen, mens vi pratet litt om teknikker og slikt. Han sa til meg at dette var så bra at det rett og slett var et utstillings-vindu. Vi fikk masse skryt og det må vi ta til oss. Det har vært et godt skoleår for gutten vår og vi har oppnådd veldig mye.
Men så er jo realiteten det at om vi får skryt for dette, er vi ikke i mål. Vi kan aldri si at nå er vi ferdig. Nå må vi se videre. Autisme-lederen ga tips om hvordan utviklingen med jobbinga videre kunne se ut. Så la vi en liten plan rundt dette. Vi avsluttet skoledagen og dro hjem for å spise litt før det o’store møtet. Der var det folk fra mange instanser. Hva som ble avgjort der skal dere få høre om i et annet innlegg.
Ha en fin helg
