Det hadde vært godt å få oppleve. Disse kampene går faktisk på helsa løs. Fra JT våkner, som regel mellom 05.00-06.00, begynner han å stritte imot på ukedagene. Vet egentlig ikke hvorfor det er sånn. Vi har jo fine dager på skolen. Men ofte kommer vi forseint til skoledagen som starter klokken halv ni.

Når jeg sier kamp, da mener jeg KAMP. Det er ikke krangling, det er skikkelig kamp. Med det mener jeg at jeg blir angrepet, slått, bitt og dyttet. Han hopper fra å være rolig til å være høyest på temerament-stigen på få sekunder når jeg kommer inn og minner han på at det er skoledag. 

Som regel går jeg ut og lar han få litt ro, lar han få tid til å la det synke inn. Men så snart han ser meg, roper han nei med kraftig stemme. Gnisser tenner og kaver seg opp. Vanskelig… Vi har jo fått beskjed om at vi ikke må stresse han slik opp, men så er jo dette en stor del av dagen, skoledagen. Vet ikke helt hvordan jeg skal kunne snu dette, annet enn å gi han tid til å roe seg før vi drar. For når han er så urolig, klarer jeg ikke med han. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det eneste som er bra er at han roer seg i løpet av påkledningen eller bil-turen dit. For å komme inn blandt elevene med en sint gutt, er ikke bra. Det ender bare med at de blir redde når han nærmer seg. Det har vi også blitt fortalt, at vi må vente med å være sammen med andre til han er sosialt attraktiv. Ellers tørr ingen å leke med han. Så det har jeg prøvd å holde så langt det har latt seg gjøre.

Tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger det faktisk bare har vært krangling på morgen-kvisten. Kranglingen er helt greit. Da er det bare litt misnøye og det er lett å takle. Men denne kampen, den begynner å bli for heftig for meg kjenner jeg. Gutten er blitt stor og er sterk som få når han tenner på alle pluggene. Noen dager vil jeg bare drite i det, rett og slett. For det er bare slitsomt hele greia. 

Jeg har i litt over en uke satt opp telefonen i en krok og filmet disse seansene. Bare fordi at det er på tide å vise det til de rette personene. For vi synes ikke det er greit lenger. Verken for gutten eller oss. Skal vise opptakene til autisme-lederen når han kommer, kanskje han har noen gode råd. Jeg ble litt satt ut selv når jeg så opptakene i ettertid. En ting er å stå i situasjonene hver dag, det var litt annet å se det på film. Se på at jeg ble slått, sparket og bitt av denne gutten, som er så frustrert og lei seg over denne situasjonen. Fikk et nytt syn på det når jeg så hvor ille det var. Jeg har vurdert å legge ut video av det bare for å vise hvordan en kamp er for jeg tror ikke noen kan tro hvor intenst det er, men det blir ikke enda. Er bare for sårt rett og slett å se.

Bildet er fra en kveld, JT er klar til neste dags bading 

#autismestress