I går var det tilbake til den normale hverdagen for JT, og for meg. Vi har vært hjemme siden før vinterferien så det var virkelig på tide. JT var ikke klar for noen ting han, det var ett fryktelig liv her hjemme fra tidlig natt-morgen. Våknet i fem-tiden og hadde allerede da bestemt seg for å gi oss en kamp. Det gikk så langt at jeg fikk meg noen klapp før jeg klarte å overtale han. Så i litt over tre timer var det nesten en liten krig. 

Men jeg klarte å lokke han til slutt og når vi kom til skolen var han rolig, heldigvis. Må bare innrømme at på turen til skolen kjente jeg på flere ting. Man blir jo veldig utmattet etter å krangle i mange timer, så tanken kom snikende: “hvor lenge takler jeg dette?” Den har jo vært der før, men i går var den sterkere enn noen gang. Når man er sliten før man skal på jobb, er det et dårlig utgangspunkt på dagen. For denne misfornøyde gutten jeg har kranglet med i tre timer skal jeg jobbe med i litt over fire timer på skolen, for så å ta han med meg hjem igjen og fortsette dagen.

Ja det er ikke bare bare. Er lov å kjenne litt på disse tankene da. Hele situasjonen er vanskelig faktisk. Men det er nok på tide å innrømme at jeg har behov for å gå på jobb UTEN min kjære sønn, slik som jeg hadde det før. Men det er vanskelig….vanskelig for jeg brenner for å hjelpe slike barn….vanskelig for at jeg og JT utretter mye sammen…vanskelig for at det bare er det. Jeg trives med det jeg gjør, men jeg tror ikke jeg kan fortsette som hans assistent hvis jeg skal kunne være tilstede i mange år fremover for gutten min. Det blir bare litt for intenst.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg synes hele situasjonen bare er trist. Men jeg er nødt til å tenke på meg selv også, og på familien min. Jeg har jo flere barn som trenger meg og det kjenner nok både de og jeg at det har blitt mindre tid til. Etter at jeg ble assistenten til JT har det nok blitt mye JT og lite på alt annet…både på de andre barna mine og vennene mine. Jeg kan ikke ha det slik, kjenner jeg. En tung avgjørelse, men antagelig den beste….