Jeg sitter ofte å tenker på hvorfor jeg i så mange år slet veldig med å være åpen. Åpen om at gutten min ikke var som alle andre. Om autismen. Det plager meg faktisk. Når jeg har fortalt det til andre, sier de at jeg heller må tenke på hvor langt jeg har kommet nå. Det er sikkert sant, men det ligger der å irriterer meg. Grundig. For jeg vet at hvis vi hadde startet tidligere har det vært enklere for JT nå.
Men det ble ikke slik da. Husker jeg satt på kveldene og diskuterte med meg selv. “Klart han ikke kan prate når han er så plaget med ørene”. “Klart han ikke ser så mye på oss for han har jo dårlig syn”. Osv osv, prøvde så godt jeg kunne å unnskylde alle tegn som gikk mot autismespekteret.
Det ble slik at jeg ble skikkelig sint hvis noen spurte om det var noe ekstra med JT. Hadde mest lyst til å gi de inn. “Hva f… feiler deg da?”, husker jeg at jeg tenkte. Ja, jeg hadde bestemt meg for at det ikke var noe galt. Kjempet med nebb og klør. Jeg latet som ingenting. Men innvendig gråt jeg. For jeg visste jo. Jeg så det de andre så, men så tungt å innrømme det.
Satt jeg på min høye hest? Ja, gjorde det. Husker at jeg også tenkte at det var ekkelt, ekkelt at JT var annerledes. Redd for kommentarer fra andre. Men så kom jeg til ett punkt der jeg følte på at ingen forsto hvor mye vi hadde. Det var jo selvfølgelig for at jeg ikke fortalte noe til noen. Vi er jo forskjellige og takler slike ting ulikt. For meg var det helt forferdelig.
Da vi fikk beskjed fra han jeg kaller min egen lille gud om at det ikke var noe tvil om autisme, falt verden i grus. Hvordan skulle jeg klare å nå plutselig snu og fortelle at det var noe galt med JT likevel? Gjorde ikke det. Jeg prøvde lenge etter dette også å overbevise meg selv om at de tok feil. Snakker om… Men det var ikke tvil lengre. Avstanden utviklingsmessig mellom JT og de andre barna ble bare større og større jo gamlere de ble.
Den er merkelig denne sorgprosessen. Det må jeg si. Eller kanskje det er jeg som er merkelig. Jeg trengte så forferdelig lang tid på å innrømme det. Glad det er over. Jeg har sagt det før og sier det igjen: den holdt på å ta knekken på meg, denne tiden vil jeg ikke ha tilbake og unner ingen andre å få den heller. Nå er alle diagnoser velkommen i dette hus 😉
JT på kafé, noe han med tid og stunder har lært seg å nyte 🙂
Ha en fin dag
Kjære Anita.
E bi så rørt a å læs korsn du taklæ di utfordringan dåkker har. All den innsiktn du har no jær de te et stærkar å meir helt mænneske. Dæ trur værtfall e. Du væks, å dæ å innrøm at man har sårbarhetæ jær dæ lættar å håndter. Trur mange går å bær på teng aleinæ, mæn når man dele kan man bi førstått å få bekræftelse å støtte, dæ bi lættar førr di runt åg. E lære masse a å læs bloggen din.
Stå på ❤
Rachel: tusen takk Rachel. Ja jeg hadde behov for å åpne meg om disse tankene. For det ble for mange til slutt. Er ikke sundt å gå rundt å plage seg selv med alt dette. Har fått ett nytt liv etter jeg begynte å skrive, men har også måtte lært meg at å gråte er greit. Ikke lett å forandre seg fra å være en som gråt på badet i ensomhet for at ingen skulle vite til å ta til tårene hvor som helst. Men godt å få utløp. Klem