En sorg livet ut

Jeg har tenkt mer og mer på det, er det slik at man kan sørge så lenge? Tror faktisk det. For å sitte å se på at barnet ditt ikke passer inn, det er tungt. Mange tenker sikkert at jeg nå må komme over dette, men det er forferdelig vanskelig kan jeg si dere. Alle disse blikkene og kommentarene….de sitter trygt og godt inni meg. De forsvinner dessverre ikke så lett.

Det virker som at denne verden vi lever i får det bare mer og mer travelt. Passer dårlig for oss. Og jeg ser at JT får det med seg. Hvorfor er det så vanskelig å forstå at noen trenger litt mere tid, litt mere tålmodighet?

Slik som når vi var i badeland. Vaktene forsto ikke at JT trengte noen til å passe på og følge han ned skliene. De fløytet og ropte på oss. På JT også, når han sto fremfor en vannsklie i noen sekunder. Prøvde å si at han ikke kunne prate, men de bare overså meg. Eller de bare ville ikke forstå.

JT koste seg maks da vi var der. Lenge siden jeg har sett han så aktiv. Sprang fra plass til plass, ropte og lo. Men likevel følte jeg en slags sorg, for JT får ikke være seg selv blant folk uten blikk….stygge blikk. Det gjør vondt. Vi prøver å overse det, men det lar seg ikke gjøre bestandig dessverre. Nå skal det sies at vi koste oss skikkelig der, men med en bi-smak. Men vi har lært oss å overse mye med tiden.

Det å føle at andre ikke godtar deg og dine for den du er, det er jo en type sorg. Jeg kan bli skikkelig forbannet og glo tilbake ved slike hendelser. Men det er som regel bare fordi at jeg føler meg angrepet. Egentlig vil jeg bare skrike, men vet det ikke nytter. Det er bare å svelge unna og smile videre. Kommer ikke langt med samme negativiteten som andre gir oss.

Ja ja slik er det å være en annerledelses-familie. Vi må bare fortsette å vise frem vår lille kompis, vise verden alt som er positiv med han. Slik at alle kan se hvor unik og fantastisk han er. Dermed basta.

 

Ha en flott dag

6 kommentarer
    1. Fin plass og fine bilder. Jeg har også et barn som er litt utenom “normen” og jeg får selv kjenne på det å føle på at andre tenker det ene og det andre. Jeg forstår din sorg så utrolig godt! Og jeg får kjempe vondt i mammahjertet mitt av å lese hvordan du opplever dette rundt din kjæreste lille skatt.
      La andre tro hva de vil, folk vil dessverre aldri stoppe å dømme. Kjempe flott at du får tankene dine ut på en måte.
      Stå på, supermamma <3

    2. Kristina: takk:-) Det er vanskelig, men prøver å ikke la det gå inn på meg. Vi er jo skrudd sammen slik at disse følelsene spiller inn i det meste laget. Lykke til med ditt, vi må være sterke sammen 🙂

    3. Kristina: det er sant, hehe. Vi får holde ut, det blir nok slik dessverre uansett. Det er derfor jeg skriver denne bloggen, for å få andre til å se at det er ikke bare bare bestandig. Mitt barn fungerer ikke slik som vanlige barn

    4. Hei,
      Jeg forstår deg veldig godt. Det er ikke enkelt å ha et barn med spesielle behov. Det har du kanskje sett i bloggen min også. Datteren min fungerer godt på mange områder, men henger også etter på en del, og det er vondt. Det er vondt å se når de blir holdt utenfor og ikke får til det samme som de andre. Og da gjør det ekstra vondt når man føler at de blir stirret på, og sett ned på. Men vi må, som du sier, være sterke og gi barna våre mest mulig selvtillitt og mestringsfølelse. De er fantastiske!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg