Å ha støtte fra sine nærmeste, er det viktigste for meg. Når jeg har en idé som jeg lufter angående JT og de på en måte samtykker, ja det er det jeg går etter. Eller at de har en idé til hva de synes er viktig at vi tenker på ved denne opplæringen vi har på gutten. 

Bekymringene florerer hos oss alle. Og ofte tenker nok alle vi som er nært JT denne tanken: “hvor langt i utvikling kommer han”. Men jeg tenker at det er helt naturlig. For alle i familien bryr seg om denne gutten, og ofte diskuterer vi om han. Det begynner som regel med at jeg forteller en episode som vi har opplevd med han, så sitter vi og ler litt. For det er mange morsomme episoder om dagen. 

Det er så godt at de nærmeste engasjerer seg. Sender linker til ting som kan passe for han eller videoer de har funnet av andre barn med samme diagnose. Det er lærerikt og ikke minst godt å føle at de bryr seg så. Det er liksom aldri noe negativt. Det er bestandig gode ord og mye kjærlighet i rommet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hva skulle vi ha gjort uten dem? Ja det tenker jeg ofte. Hva skulle jeg ha gjort uten min storesøster som bestandig finner ny forskning og gode ideér? Hva skulle jeg gjort uten min fantastiske mor som bestandig har noen gode ord eller en god klem på lur? Hva skulle jeg ha gjort uten mine små-søstre som ofte ler med JT og synes han er så god? Og hva skulle jeg gjort uten min kjære bror og hans flotte familie som bestandig spør hvis de lurer på noe og uansett svar, aldri dømmer? Hva skulle jeg gjort uten min mann og barna som er mitt alt?

Ja, familien min er fantastisk. Vi er ulike alle mann, men hvis noen trenger noe…ja da står de parat. Gode telefon-samtaler seint på kveldene, eller en utblåsning etter en tung dag. Ikke nøye, de er der alltid. Jeg tenker at både JT og vi er heldige som har hverandre. Ja det er vi virkelig.

Ha en fin dag