Sitter og tenker på hvordan ting var for noen år siden. Husker jeg syntes mye var ubehagelig, følte at jeg bare ville gjemme meg. JT gjorde mange ting som gjorde at jeg skjemtes. Alle lydene, temperamentet og hans dårlige sosiale antenner var liksom i veien for å fungere blant folk. Huff, stakkars JT. Det ble nok slik at jeg ikke gjorde de riktige tingene bare for at vi ble sett på av mange. Følte bestandig at noen så på oss, og det har jeg vel aldri taklet så bra.
Jeg vet jeg kunne nærmest dytte JT i bilen, bare for å komme meg unna. Herregud at det går an, ja jeg tenker det nå. Nå som jeg er over denne fornektelsen. Det er ikke tvil om at JT har ett mye bedre liv nå, nå som jeg lar han være slik han er. Føler en indre ro inni meg og det gjør godt. Selvfølgelig skal JT få være den han er!! Hvem trodde jeg at jeg var, som kunne forandre ett menneske bare for at jeg absolutt ville ha han mere lik oss???? Helt idiotisk av meg.
Men det er over nå. Når JT “klikker” når vi er på f.eks kjøpesenteret, lar vi han bli ferdig med det. Har jo selfølgelig noen kjøreregler, men han får lov å være sint. For det går over. Jo, folk stopper og ser, men det er greit. Noen gang håper jeg at de står og glor lenge nok til å se at han ikke er som alle andre. For hvis de ser det, får de ett helt annet syn på situasjonen, og på gutten.
Erfaringen jeg har fått i etterkant er jo at JT har det mye bedre. Han får ha sin personlighet og sitt temperament, vi prøver heller å få han til å takle det bedre. Det hjelper ikke å gjemme seg selv eller gutten bort. Heldigvis så jeg det etter hvert og forandret tankemåten min. For i bunn og grunn er det jo tankemåten til andre jeg er redd for. “Hva tenker alle disse menneskene som glor på oss?” For det er nok mange tanker ute å svirrer når noen ser en ni-åring biter og slår foreldrene sine, og det forstår jeg. Men jeg kan ikke bruke mer energi på det lenger, hva alle andre tror og tenker.
Jeg har fulgt med en dame fra USA som tar for seg disse tankene vi mennesker har. Alt vi sitter og funderer på tar hun opp og setter det litt på spissen. Jeg er veldig fasinert av jobb-metoden hennes, og det var nok etter å ha sett disse klippene av henne på internett som fikk meg til å tenke litt over hvordan jeg tenkte. Legger ved en video av henne, håper dere tar dere tid til å se den.
#autismeskam #autismetemperament #barneautisme
Vi burde alle være “oss selv” i stedet for å prøve å være mer lik andre. Sånn sett har vi mye å lære av autismebarn og andre som er født annerledes. Jeg heier på JT. 🙂
Katy: ja det er sant 🙂
God helg
La dem glo.
Jeg har en voksen sønn med en diagnose innenfor autismespekteret. Han arbeider med å pakke ut varer og lignende i en matbutikk. Utseendemessig er han svært lik meg, så “alle” på jobben og andre i samfunnet forstår at det er sønnen min.
Han e sjelden sint, men når han har det bra kan han synge litt for seg selv. Han trives på jobben, for jeg får stadig høre av kollegaer og andre at de var innom butikken og så han stå der og synge litt mens han arbeider. Først ble jeg litt flau, men så tenkte jeg at de fleste sa det med et smil. De synes det er kos å se at han trives og er i arbeid.
Brit: så flott at din sønn trives og kan jobbe. Godt å høre. Nå lar jeg folk glo, bryr meg ikke. Men syntes det var ubehagelig før. Godt å slippe taket og ikke bry seg 🙂
Bare la dem glo, er jo tross alt di som ser dummest ut da di må stoppe opp for å glane på ukjente folk. Jeg har ikke autisme og kjenner heller ingen som har det, jeg vet også bare litt om det. Men jeg kan tenke meg at det er kjedelig med folk som skal glane og bry seg i ting som ikke gjelder dem.
Lene: hehe ja sant som du sier 🙂 God helg til deg