JT har en egen ansvars-gruppe. Der sitter det folk fra alle instanser, klar for å hjelpe. Denne gruppen har hjulpet meg ekstremt mye. Både med søknader og tilrettelegging, både på skolen og hjemme for JT. Husker ikke når vi opprettet den, men det begynte i barnehagen. Det var spesielt viktig for oss å ha denne gruppa i overgangen barnehage-skole.
Det er ikke møter så ofte, men rundt to-tre ganger i året. Vi har med helsesøster, rektor, assistenter, pedagog, sosialkontor/kommune, PPT og ergoterapeut. Så blir andre innkalt etter behov, slik som lege og autisme-team.
Her går vi gjennom alt fra helse, skole og hjemmet. Vi ser på IP’en (individuell plan) og diskuterer. Alle kommer med bidrag fra sitt felt. Ofte er det mange gode ideėr om hva som skal skje rundt JT.
JT er ikke med selv. Ser ikke vitsen i det enda, men kanskje det blir etterhvert. Jeg er så glad for vi har denne gruppen. Deres hovedoppgave når vi møtes er å gjøre hverdagen til gutten så god som mulig. Og det vil jeg påstå de gjør. Flinke folk alle sammen, med ett stort engasjement.
Jeg har nok til tider syntes at vi ikke har noe privatliv pga at alt skal legges fram på disse møtene. Når, hva, hvem og hvor??? Men det er for JT ‘s beste, så vi har bare kastet oss i det.
Mange tenker sikkert: “kan vel ikke være ett problem for hun som nå skriver alt på nett for tiden”. Vel, en ting er å være tøff bak pc-en. Det å sitte å se andre i øynene å diskutere noe så sårt, er noe helt annet. For bak tastaturet er det ingen som ser meg. Om jeg synes det er sårt, er det ingen som ser om jeg er trist. Jeg har skrevet utallige innlegg som jeg har grått til. Det er bare slik det er. For det er barnet mitt, gutten min som sliter.
For noen av innleggene har vært tøffe for meg å publisere. Slik som de jeg publiserte 6.-7.august. De ble skrevet lenge før jeg publiserte de. Nå synes jeg det er greit at de ligger der så folk kan lese, men det er tøft å snakke om det.
Alt blir så mye mer sårt når man har øyne som ser på deg. Jeg vet ikke hvorfor, men det kjenner jeg veldig på. Så det er ikke tvil: jeg er altfor tøff bak pc-en, og altfor feig fremfor folk 🙂 Men det skal jeg klare å leve med 😉
Tilpasset skoledag betyr også å være ute i naturen. Klatre i trær og på steiner er god trening for JT. Her får alle sanser utvikle seg.
Ha en flott dag