Jeg må ta opp dette igjen. Fordi det blir vanskelig å skrive alt i ett innlegg. Det varte jo over flere år. Og jeg har nå forstått at dette ikke bare gikk utover meg, men også mine nære og kjære. Det synes jeg er trist å tenke på.

Da jeg skrev om fornektelsen sist gang, snakket jeg med min kjære mor om dette innlegget. Vi pratet rundt temaet, så sier hun:”dette var en vanskelig tid. Jeg hadde også behov for å prate med noen”. Herregud, det hadde jeg ikke tenkt på en gang, at denne fornektelsen gikk utover flere enn de som bodde under samme tak som oss. 

Klart det gikk utover hele familien. De bryr seg jo like mye om JT som jeg og mannen min. Men på en måte ga jeg de munnkurv. Ikke direkte, men viste med kroppspråket at dette var ikke diskuterbart. Jeg så ikke annet enn min egen sorg. Trangsynt? Ja, jeg var det.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg følte på en sorg. Den sorgen varte i mange år. En sorgprosess som jeg trodde aldri ville ta slutt. Den er jo der litt enda, men jeg har lært å takle den bedre. Jeg tror alle som har barn som sliter føler på en type sorg. Så er det opp til hvilket menneske man er som bestemmer hvor tøff sorgen blir. Hvis man har barn som blir mobbet, sliter på skolen eller er syke så kjenner nok de fleste på det.

Den sorgen kan utløse mange ting. Til meg ble det å sette på meg poker-fjeset og gå inn i krigen med fornektelsen. Jeg forsto jo at det var noe med JT, men ville ikke prate om det. Lukket meg og satt alene med alle tankene mine. Jeg er forferdelig glad for at det er over nå. Men kanskje vi trenger denne sorgen for å utvikle oss, at den er der for en grunn. Og jeg anbefaler alle rundt disse foreldrene til å gi dem denne tiden, gi dem litt rom. For jeg tror at når sorgen har dempet seg, så setter vi inn støtet. Det støtet som barna våre trenger for å få en bedre hverdag. Da begynner jobben, kampene og alt som følger med. Og vi klarer å stå oppreist gjennom det.

Sorg er viktig, tror jeg….og naturlig. Men den må få jobbe litt alene. Den må få være der, få oss til å tenke over ting. Men så er det også viktig å ha noen rundt seg i denne prosessen. Noen som bare lytter og forstår. Og som hjelper deg gjennom den. Jeg har en flott familie, de hjalp meg mere enn de vet selv. Men jeg var nok ikke i stand til å hjelpe dem tilbake. Det kjenner jeg litt på nå. Men jeg håper og tror at det er blitt bedre. Tror denne bloggen hjelper både min mor og mine søsken, eller jeg håper det. At den hjelper de slik at de også får snakke ut om dette hvis det er behov for det.

JT hjelper bestemor å fylle luft 😉

Ha en fin dag

#autismesorg