Nei jeg er nok ikke en supergod venn, men jeg håper jeg ikke er en altfor dårlig en. Det jeg tenker på er jo at jeg sjeldent kan si: “Ja jeg kan komme å hjelpe deg med det” eller: “Jeg kan godt passe barna dine en time”. Det tilhører sjeldenheten at jeg kan slippe alt og springe bort til en venn. Jeg og mannen min har gått skift så og si hele livet til JT. Møttes i døren på jobb klokka to, overlevert JT i stress og kav. Han ferdig to og jeg starter to, eller omvendt. Vi møttes i helgene vi.

Så da har det blitt sånn at vi har vært alene med JT hver vår tur, og da blir det ikke så enkelt å få til alt vi har lyst til. Så derfor byttet jeg jobb en stund for å prøve å få se hverandre litt mer og få være mer sammen. Det kan ikke sammenlignes hvordan hverdagen er nå i forhold til før. Det er godt å være to med JT slik at vi av og til kan gjøre noe VI har lyst til UTEN barn. Bare det å gå til en venn og ta seg en kopp kaffe, det er deilig det.

Jeg har ikke så mange venner. Jeg har rett og slett ikke tid til å ha det, så jeg skulle ønske jeg har kunne tatt bedre vare på de få jeg har. Men sånn er det. Jeg vet at de forstår, de har jo vært sammen med meg såpass mye at de har sett at det ikke er bare bare. Heldigvis for det. Men jeg har ofte dårlig samvittighet ovenfor vennene mine.

Jeg må prioritere hva som går og ikke. Søvnproblemene til JT, som jeg skrev om tidligere, styrer jo hverdagen vår. Det er bare sånn det er. Så nå forstår dere kanskje hvorfor at jeg var nødt til å bytte jobb, og det var verdt det 🙂