Var det dette jeg gledet meg til i 9 mnd?

Alle gleder seg til å bli mor. Det å føde et barn som du har laget med en du elsker. Det er jo sånn det er, ikke sant? Jeg gledet meg også, kjempemasse. Det å se sitt eget kjøtt og blod vokse opp å bli til dette fantastiske mennesket, som er ditt, det er jo det som er livet. Ja det er det. Men det ble ikke helt sånn for oss. I begynnelsen kanskje, men ikke etter hvert.

Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så utfordrende, så tungt. Det ble litt sånn at jeg tenkte: “det var ikke akkurat dette jeg bestilte”. Det er sant, jeg tenkte det. Så stygg en tanke tenker du nå. Ja jeg er enig, men det var sånn det var. Vi har ikke kontroll over disse tankene, dessverre. Jeg har hatt MANGE stygge tanker, men jeg har funnet ut at jeg er ett godt menneske likevel. For jeg ønsker alle det beste, jeg prøver å ikke dømme. For det er så vondt å bli dømt, jeg har opplevd det så intenst, at JT har blitt det. Det unner jeg ikke noen i hele verden.

Forstå meg rett, jeg elsket dette barnet med en gang jeg så han, og det har jo selvfølgelig ikke endret seg. Men så mye jobb, det har jeg ikke trodd. Det ble sånn at jeg var mor ganger fem. Det ble ikke slik at jeg kunne si:” nå går du ut og finner noen å leke med, så kommer du hjem klokken halv fem”. Nei det ble ikke lettvint. Jeg fikk en gutt som må ha voksne øyne på seg døgnet rundt, ja DØGNET RUNDT. Slik som man må når barnet er under to år liksom.

Men det er greit nå, vi er vant med det. Framgangen er der. Nå kan jeg faktisk forlate han i to minutter så jeg får gå på do ALENE. Jepp sånn har det vært. Hvis jeg forlot han, kunne han rett og slett skade seg på disse to minuttene. For det filteret, jeg skrev om her for en tid tilbake, er ikke der. Han må den dag i dag ha noen som følger med han hele tiden, han er ni år. Så vi har faktisk vært småbarns-foreldre i ni år, men med det samme barnet.

Men jeg har kommet dit at jeg synes det er helt greit. Jeg faktisk liker det, for jeg får med meg hvert ett framskritt som kommer. Det er så godt at vi er sammen, sammen jeg og du JT, pappa, søster og bror. Vi koser oss vi.

 

Bildet viser JT, en sommerdag på øya vår, der JT er ute å prøver den radiostyrte båten hans. Han liker det samme som alle andre på hans alder 🙂

Ha en fin dag alle sammen 🙂

20 kommentarer
    1. Herlig bilde av gutten 😀 Han er bra fin Anita 😉 Som jeg har skulla skrevet det selv….ingen tid til bare seg selv…som grunnleggende behov. Det er vanskelig. Heldigvis har Mattis vært på barnehage. Nå er han på skole og SFO. Jeg tror det er viktig å ha tid for seg selv. Går JT på sfo?

    2. Så søtt bilde 🙂 Jeg kan bare prøve å forestille meg hvor utfordrende det må være å være småbarnsforeldre i 9 år, WOW! Du fortjener virkelig en klapp på skulderen og en stor god klem 🙂 Og det samme gjelder pappaen til gutten. Jeg forstår godt at du har tenkt den tanken som du skrev om først i dette innlegget, jeg tror det er veldig naturlig. Samtidig syns jeg det er fantastisk at du kan sette pris på de gode øyeblikkene med fremskritt, slik du også skriver. Takk for at du delte dette med oss 🙂 Det gir mange mennesker mer innsyn i hvordan det er å oppdra ett barn med autisme, og det er fint, og viktig 🙂 håper du får en fin dag!

    3. Godt å lese at JT har noen som bryr seg om han. Han kan ikke råd for at han ble som han ble, så man må gjøre det beste ut av det . Jeg har et søskenbarn som nå er 38 år. Han er autist. Han har et meget godt liv, og er en fornøyd og glad gutt/ mann. Han vil alltid være lillegutten min. Nesten rart å tenke på at han er snart 40 år. Selv var jeg 6 år da han ble født. Jeg er meget glad i han, og det er gjensidig. Hans foreldre har hatt det steintøft, men det er virkelig ordnede forhold rund mitt søskenbarn. Han har eget hus, og bil ( selv om han ikke kan kjøre). Han har pleiere døgnet rundt. Hjemme hos seg selv. Jeg vet ganske mye om hvordan han har vært, og hvordan han har blitt. Håper at det går fint med dere, og ikke minst din skjønne sønn <3

    4. Ja det viktigste er omsorg og kjærlighet. Dette regner jeg med ikke er mangelvare hos dere heller. Alle barn fortjener dette. Ja det har virkelig gått fint med mitt søskenbarn, men foreldrene har kjempet bein hardt. Da tenker jeg på all jobben de har hatt med han og alle møtene de har vært igjennom. Mitt søskenbarn har virkelig fått det han har rett på. Det e hans foreldre som er verge for han. De vil at alt skal gå rett for seg, så derfor sitter de med den oppgaven. Håper dere også får hjelpen dere har rett på. Dere har en nydelig gutt 🙂 <3

    5. Synes dette ble litt feil… Selv har jeg ikke barn, men jeg mener det blir feil å stille seg selvspørsmålet om det var dette du ventet på i 9 måneder. Vi lever for de små øyeblikkene i hverdagen, og de gangene barnet ikke skriker, og gråter og alt er galt -er de øyeblikkene som du, jeg og vi lever for. Derfor misunner jeg en hver forelder. De små øyeblikkene er det lille smilet som gir oss en grunn til å leve.
      -Du er av de heldigste menneskene på verden akkurat nå. Før du vet ord av det er de store de og, og denne perioden får du kanskje aldri oppleve igjen. All respekt til deg fra min side😉 :))

    6. Anonym: jeg forstår hva du mener. Men det jeg skulle frem til var at jeg aldri kunne ha forestilt meg hvor mye jobb det ble. Selvfølgelig nyter jeg øyeblikkene, hvert eneste faktisk. Jeg er både mor og ansatt som assistent på denne flotte gutten. Vi er sammen hele tiden og nyter livet på vår måte 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg